Redemption Hospital

Sykehuset ble forandret til en dumpingplass for syke og døende. Mange kolleger døde.

Helsearbeidere var førstelinjen da ebola-viruset rammet det vestafrikanske landet Liberia, men flere av de overlevende ble styrket i motivasjonen til å stå på videre etter å ha oppdaget hvor mye hjelp som lå i helt grunnleggende pleie.

MONROVIA, LIBERIA: Man vet nøyaktig når og hvordan ebola-viruset kom til sykehuset Redemption Hospital utenfor Monrovia. Hovedsykehuset for Monserrado County tar imot pasienter fra de fattige områdene vest i Liberias hovedstad, inkludert noen av Vest-Afrikas mest beryktede slumstrøk. 14. juni 2014 ble en kvinnelig sykepleier i mottaksrommet dårlig og hadde feber. Den 25 år gamle legeassistenten Korlia Bonarwolo var blant dem som tok seg av kollegaen, uvitende om at ebola-viruset var på full fart til å spre seg på sykehuset.

– Dette var helt i begynnelsen av epidemien. Vi visste ikke at det var ebola, men trodde det var tyfoid eller malaria, og hadde ikke noe beskyttelsesutstyr. Ti dager etterpå fikk jeg hodepine, feber og vondt i alle ledd, forteller Bonarwolo.

– Etter at kollegaen min døde, tok de en prøve av henne og konkluderte at det var ebola. Da jeg ble dårlig, fikk vi tak på en ambulanse og jeg ble kjørt til John F. Kennedy Memorial hospital. Flere av mine kolleger var også der. Noen var allerede døde.

«Pasient null»

Bonarwolo var en av de første i Monrovia som testet positivt for ebola-virus. Han ble smittet 28. juni, to uker etter at kollegaen i venterommet ble dårlig. Da hadde den fryktede sykdommen herjet i Vest-Afrika i drøyt seks måneder.

Senere medisinsk detektivarbeid har etablert at «pasient null» var to år gamle Emile Ouamouno fra Liberias naboland Guinea. Mens hun lekte kan to-åringen ha kommet i kontakt med noen flaggermus som bodde i et hult tre ved familiens hus. Flaggermus er det mest sannsynlige reservoar for ebola-viruset, og ofte ikke langt fra mennesker. Lille Emile døde i desember 2013, senere døde hans mor og søster, og bestemor. Ved bestemorens begravelse kom det slekt fra fjern og nær, og slik spredte viruset seg i januar 2014 til flere områder i Guinea og inn i nabolandet Sierra Leone. Det første tilfellet i Liberia ble registrert i mars, ikke langt fra grensen til Sierra Leone, i et område som heter Lofa.

På denne tiden mente lokale helsemyndigheter og en håndfull internasjonale aktører som opererer i de tre landene, at de hadde viruset under kontroll. Hjelpeorganisasjonen Leger uten grenser hadde tidligere taklet utbrudd av ebola i Sentral- og Øst-Afrika. De hjalp til å finne og isolere mulige smittetilfeller, samt gi noe behandling til de smittede. Den 22. mars ble det fastslått at viruset var av typen zaire-ebola, den mest dødelige av en liten familie med filovirus.

Likevel skulle det gå ytterligere to måneder før det ble slått alarm.

Dumpingplass for syke

– De ringte meg i mars. «Vi har et utbrudd av ebola-virus i Lofa!», sa de. Så gikk mars, april, mai, juni. Jeg fortsatte med det jeg holdt på med og vi hørte ikke noe mer, sier Mosaka Fallah, utdannet epidemolog ved Harvard-universitetet, men selv fra Liberia. I juni 2014 jobbet han for den franske hjelpeorganisasjonen «Accion contra la fame» og han ledet et program for å trene befolkning i Liberia forebyggende tiltak mot sykdom som tyfoid og malaria, vanlige sykdommer i regionen.

– Så fikk vi dette andre utbruddet ved Redemption Hospital i New Kru Town. Dette var ikke det samme utbruddet som i Lofa, men en ny smitte som kom med en gammel dame fra Sierra Leone, som så smittet en sykepleier og deretter mange av de ansatte ved sykehuset, sier Fallah.

Å følge smittens vandringer, ble jobben til Fallah: Finne, identifisere, følge og isolere de smittede. I juli fikk han ansvaret for ebolaresponsen i Monserrado County og ved Redemption Hospital.

– Sykehuset var inkubatoren. Området Monserrado, med en tredel av Liberias befolkning, har også mye slum, slik som New Kru Town og West Point. På dette tidspunktet hadde vi kun fått i stand ett mottaksapparat ved JFK-sykehuset i sentrum av Monrovia og to ambulanser. I tillegg hadde vi to biler vi kunne bruke til å finne pasientene, og noen notisbøker. Det var alt. Den ene bilen brøt sammen ganske raskt. Etter tre uker fikk vi opp ett mottakssenter til vest for byen, men både her og på JFK var det en dødelighet på nærmere 100 prosent på denne tiden, forteller Fallah.

Det samme gjaldt selve inkubatoren, Redemption Hospital, som nå var blitt en dumpingplass for syke. Mesteparten av staben rømte, skremt av den første kontakten og påfølgende smitte.

Sykepleieren som først ble syk, hadde kontakt med 44 personer. Fem ble ganske raskt syke, tre av disse døde.

– I alt døde 12 av våre ansatte i løpet av epidemien, i tillegg til den første sykepleieren. Vi var redde, vi forlot jobben, forteller Melvin P. Johnsen som ledet sykepleierne ved Redemption.

Kun et fåtall frivillige tok seg nå av pasienter som ble brakt til Redemption, folk ble brakt dit for å dø. Foto som ble tatt av de som våget seg inn, viser døde og døende om hverandre, og noen få ansatte i helt rudimentært beskyttelsesutstyr som forsøker å spyle bort oppkast og avføring med klorvann.

Gjemte de syke

Bonarwolo var ikke bare en av de første som fikk påvist smitte, han var også en av de første som kunne forlate JFK-sykehusets ebolafløy i live. Den 16. juli gikk han ut portene, ut i en hovedstad grepet av frykt. Panikk og rykter gjorde nå situasjonen verre enn den trengte å være. Folk gjemte bort syke i frykt for at deres kjære skulle bli tatt med til behandlingssentre som var mer dødelige. De som døde, ble begravet i smug. Det medførte igjen flere smittede. I noen av Afrikas tettest befolkede slumområder, New Kru Town og West Point, var nå viruset helt ute av kontroll.

Imens var doktor Fallah i gang med å organisere frivillige. Bevæpnet med flere notatblokker, en ny ambulanse og svært viktige gummistøvler, var det nå om og gjøre å stoppe viruset kvartal for kvartal der det smittet videre gjennom trange smug i de to slumområdene og andre steder i Monrovia. Både ambulansen og gummistøvlene var kjøpt inn av den lokale utdanningsorganisasjonen «More Than Me», drevet av amerikaneren Katie Meyler. På tross av at epidemien nå hadde fått rase i over et halvår, var det liten støtte å få utenfra.

– Det var ikke noe hjelp å få. Flere organisasjoner som var på plass i Liberia trakk seg ut på toppen av det hele. De turte ikke la sine ansatte, inklusive helsepersonale, ta hånd om syke. Da også utenlandsk personal ble syke, trakk enda flere seg ut, sier Mosaka Fallah. Han referer blant annet til organisasjonen «Samaritans Purse», som etter at den amerikanske legen Kent Brantly testet positivt for ebola sent i juli, begynte å trekke ut sitt personale. Også Leger uten grenser vurderte evakuering. De som ble, var derimot leger fra andre afrikanske land, spesielt Uganda, som selv har opplevd flere utbrudd av ebola. En ugandisk lege var blant de første ofrene ved Redemption Hospital.

Vil bli sykepleier

I slutten av juli var det ikke bare hovedstaden Monrovia som måtte takle ebola. I nærheten av en annen stor havneby, Buchanan i Grand Bassa County sørøst for hovedstaden, isolerte faren til Stella Lymas (22) seg på soverommet innerst i huset. Lymas far var lege og drev et lite apotek i nabolaget Dirt Hole. Etter å ha vært på reise for å se til syke, følte han seg dårlig.

– Han lå i senga og skrek til oss at vi skulle holde oss unna. Han var veldig syk, vi ville hjelpe ham, men han var lege og visste hva dette var, sier Lymas lavmælt.

– Vår familie var veldig tett, vi klemmer hverandre mye, vi ville klemme han, men han nektet oss, det var vondt, fortsetter hun.

31. juli kom et team fra sykehuset og hentet faren til Lymas. Da han forsvant, føltes det tomt i huset, forteller Lymas. Apoteket måtte stenge og naboene holdt seg vekk. Flere naboer var også rammet. Hele familier ble revet vekk i Dirt Hole i løpet av noen uker. Området ble satt i karantene i førti dager.

– Det har vært vanskelig etterpå. Pappa var den som tjente penger, mens mamma passet apoteket mens han var på legevisitter. Nå jobber hun, og jeg må se etter apoteket. Vi har måttet lære alt, for det var han som gjorde innkjøp og førte regnskap.

På tross av dette, håper Lymas å kunne gå tilbake til skolen. Sykdommen har gitt henne en målsetting.

– Pappa var lege, derfor vil jeg bli sykepleier. I tillegg til å passe apoteket, studerer jeg ved siden av, sier hun, mens hun arrangerer småsøsken rundt seg.

Marholine Mellah er blant naboene som ble syke og overlevde. Hun forteller at det først var mannen hennes som ble syk. Han hadde vært på besøk hos venner i West Point, Monrovia. Da han ble syk tok de ham i en trillebår til sykehuset.

– Sykepleierne og legene var redde. Mannen min ble avvist.

Tilbake i Dirt Hole døde mannen, men nå hadde han rukket å smitte sine egne foreldre, kona og sønnen. Da de ble syke, ble også de tatt til sykehuset.

– Først var jeg bekymret, så ble jeg redd. Etter at mannen min døde, ble sønnen min og foreldrene mine syke. Vi dro til sykehuset. Etter en uke var foreldrene mine døde. Så var det bare meg og sønnen min i live. Han levde en stund, men så døde han også.

Mellah husker lite fra dagene på sykehuset. Da hun ble utskrevet var hun i sjokk og hadde fortsatt tre døtre å ta seg av. Følelsen av å være alene og maktesløs ovenfor sykdommen mens hun var på sykehuset, gjorde at hun nå oppsøkte andre syke og meldte seg frivillig da området fikk eget mottakssenter. Hun ville fortelle de syke at det ville gå bra, at man overlever, gi håp og trøst.

– Jeg gikk til behandlingsenteret og sa at jeg ville jobbe der. I behandlingssenteret snakket jeg med pasienter, fikk dem til å spise og drikke og sånn. Det var ingen som tok seg av oss da vi var syke. Jeg visste at det var viktig å oppfordre folk til å spise og drikke.

Grunnleggende behandling

Marholine Mellah lærte seg at selv om det ikke fantes en kur mot ebola, kan dødeligheten reduseres kraftig ved at pasienten tilføres næring. Som ved kolera. Mens man tidligere har beskrevet ebola-virusets herjinger som en blodfeber, der pasientene mer eller mindre blør seg i stykker, har Verdens Helseorganisasjon (WHO) nå kommet fram til at det ikke handler om dette. Organer og kroppsfunksjoner stenger ned fordi man er dehydrert eller ikke har fått i seg næring.

Pasienter med diare dør raskere enn andre, pasienter som ikke klarer å ta til seg vann og mat er dødsdømt. I en situasjon der det ikke er nok pleiere til å ta seg av pasienter, og de pleierne som finnes er livredde for pasientene, svikter helt grunnleggende behandlingsmetoder. Man tør ikke sette intravenøst fordi man er redd for å stikke hull i plasthansker, man har så liten kontakt med de syke som mulig. Man hjelper ikke pasienter med å ta til seg mat og vann som de selv er for syke til å gjøre. Pasienters avføring og oppkast røres ikke. Den ekstremt høye dødeligheten på et tidlig stadium i Liberias ebola-epidemi, ifølge doktor Fallah over nitti prosent, skyldtes at pasienter ikke ble tatt hånd om. Da de overlevende ble satt inn for å gi trøst, mat og vann, sank dødeligheten. Blant de utenlandske hjelpearbeiderne som ble syke og fikk pleie, blant annet intravenøs næring, døde kun et fåtall.

For Mellah var det å miste store deler av familien også en vekker om hvordan virus og bakterier sprer seg.

– Vi var ikke forberedt. Men nå har vi lært og må fortsette, sier Mellah som nå tar kurs i å hindre smitte. For henne er det viktig å være forberedt om en epidemi, ebola eller annet, skulle ramme Dirt Hole igjen.

– Ingen tok seg av oss da vi ble syke i august. I desember var det hele over. Her er viktige helselærdommer jeg gjerne vil gi andre.

Viktige lærdommer

Tilbake i august var det kaos i Monrovia. Hele bydeler ble satt i karantene. Det ble erklært unntakstilstand. Mosoka Fellah og hans frivillige team i gummistøvler, var de eneste som gikk inn i forsøk på å lokalisere syke og isolere dem. På sykehuset Redemption var korridorene tomme, døde ble hentet ut. Lokalet ble tømt. Desinfisert.

Sykehuset var blitt et helvete, og ble stengt. Melvin Johnson og hans kolleger tjenestegjorde andre steder. Tall fra Verdens helseorganisasjon viser at svært mange helsearbeidere i Monrovia og Monsserado testet positivt for ebola i august og september. Så kom utstyr, beskyttelsesdrakter, plasthansker og masker inn. Epidemien nådde sitt høydepunkt i Liberia sent i august, omtrent samtidig som omverdenen får opp øynene for hva som skjer.

– Den internasjonale hjelpeinnsatsen og flere mottakssentre kom etter at epidemien nådde toppen. I slutten av august så vi en nedgang i antall tilfeller, og kunne begyntne å undersøke årsaken. Sporingen av pasienter og isolering av smittetilfeller, gjort av frivillige, var det som stoppet epidemien, sier dokor Mosoka Fallah.

I slutten av august var også epidemien som verst blant de lokale helsearbeiderne. Rapporter fra Verdens Helseorganisasjon og andre, viser at dårlig utstyr, lite eller ingen beskyttelse og dårlige rutiner gjorde store innhogg i det som fantes av personal, spesielt i Monrovia og Monserrado, der Redemption ligger. Da utstyr var på plass i september, sank antall smittetilfeller drastisk. Nesten 300 liberiske sykepleiere, leger, portører, legeassistenter og andre ansatte ved sykehusene, hadde da testet positivt. Syv av ti av disse døde. Korlia Bonarwolo var fortsatt svak da han ble utskrevet.

– Jeg var anemisk og hadde malaria, det tok ganske lang tid å komme seg. Men jeg var en av de første overlevende. Jeg gjorde intervjuer, jeg gikk på radio og TV, jeg måtte fortelle folk at man kan overleve, sier Bonarwolo.

To måneder etter å ha blitt utskrevet fra JFK-sykehuset, ble han kontaktet av myndighetene som ønsket at han skulle lede et nettverk for overlevende. Det gjorde han en stund. Senere var han med å starte et eget nettverk uten formelle bånd til myndighetene. Bonarwolo mener det er viktig å jobbe for de overlevende også framover.

– De overlevende har alle slags problemer. Det er de fysiske plagene, dårlig syn, stive ledd og dårlig immunsystem, men også de sosioøkonomiske følgene av å ha mistet jobben, mistet nære familiemedlemmer og traumer. Det er folk som har mistet ti til femten familiemedlemmer. Det vil ta år å fungere igjen, sier han.

Som svært mange andre som opplevde ebolaens kaotiske herjinger, håper han å kunne ta opp igjen jobben på sykehus en dag.

– Jeg vil studere, lære mer og bli lege. Vi trenger flere sykepleiere og leger, sier han.

 

Print Friendly, PDF & Email