I fjerde episode av podcasten Afrikansk Politikk, tar vi for oss migrasjon og flukt i Afrika, episoden kan høres her:
https://shows.acast.com/afrikanskpolitikk/episodes/et-kontinent-i-bevegelse
Afrikanere utgjør omtrent 15 prosent av verdens migranter, dette inkluderer flyktninger. Det har vært en økning i afrikansk migrasjon, men i hovedsak internt på kontinentet. Tradisjonelt foregår migrasjon i Afrika som på andre kontinent, fra landsbygda til byer, fra små økonomier til større. For eksempel fra hele det sørlige Afrika til Sør-Afrika, og fra Vest-Afrika til Nigeria. For mer statistikk om migrasjon i Afrika, og ut av Afrika, kan man besløke denne siden.
Det meste av migrasjonen ut av kontinentet foregår på lovlig vis, også til Europa. Studieopphold og familiegjenforening. Og den foregår ikke bare til Europa, afrikanere reiser også til Midtøsten og Kina. Kina har blitt et populært studiested for afrikanere.
Middelhavsfarerne
Så til den migrasjonen vi kaller “ulovlig”, dette er ofte betegnelsen på de som tar seg til Europa over Middelhavet. Det er historiske årsaker til at afrikanere søker seg nordover. Middelhavet har i hele menneskehetens nedskrevne historie vært et “innlandshav”. For nordafrikanere er den europeiske kysten et naturlig sted å dra. Dette gjelder i mndre omfang for afrikaneren fra sør for Sahara.
Kolonitida endrer på dette. I mellomkrigstida starter migrasjonen fra kolonienes periferi til senter, fra fransk Nord- og Vest-Afrika til Paris og Marseille. Fra de britiske koloniene til London. Etter andre verdenskrig, med et økende arbeidskraftbehov i Europa intensifiseres dette. Kolonienes metropoler, Paris, London og Lisboa, blir også studiested for en ny generasjon afrikanere.
På 1990-tallet går det mot sterkere europeisk integrasjon, Maastricht- avtalen, som trer i kraft 1. januar 1993 skal sikre fri bevegelse innad i EU. Schengen-avtalen kom to år senere og fjerner interne grenser, men bygger en ytre grense. Fram til dette har europeiske land hatt forskjellig praksis på innvandring fra tredjeland, nå er målet en felles politikk.
En kort innføring i migrasjonshistorie mellom Afrika og Europa:
https://www.intechopen.com/chapters/84057
Ettersom det nå blir vanskeligere for afrikanere å ta seg til Europa på lovlig vis, vokser det fram en alternativ, men farlig rute.
Det er særlig to ruter som benyttes:
- Den vestlige, fra, Senegal, Mauritania og Marokko til Kanariøyene og de to spanske esklavene Ceuta og Melilla
- Den sentrale, fra Tunisia og Libya til Malta og Italia
-det går også en rute over Rødehavet til den arabiske halvøy.
For å se oppdaterte tall over hvor mange som tar seg over Middelhavet, har UNHCR en database og en portal:
https://data.unhcr.org/en/situations/mediterranean
Migrasjon og flukt overlapper
Men er de som kommer migranter eller flyktninger? Det er ikke alltid lett å skille mellom migrasjon og flukt, mange som oppfattes som arbeidsmigranter, fordi de jo legger ut på reisen etter jobb og bedre utsikter, gjør det jo også fordi hjemlandene ikke kan innfri på det politiske eller sikkerhetsmessige feltet. Det er også de som migrerer over Sahara på jakt etter arbeid i Nord-Afrika, men forhold her, særlig i Libya, kan gjøre at de også må flykte.På samme måte er det mange flyktninger som kanskje får opphold i nabolandene som velger å reise videre fordi de mangler muligheter i landet de har fått opphold.
Men Afrika er flyktningenes kontinent, og har flere på flukt per innbygger enn noe annet kontinent. Kontinentet har også rekordmange internt fordrevne.
De aller fleste er internt fordrevne eller befinner seg i naboland. Dette gjør land som Uganda, Sudan og Etiopia til store mottakerland. Ofte er mottakerland selv også land i konflikt med en betydelig del av befolkningen på flukt.
FNs høykommissær for flyktninger har en egen samleside med ressurser om flyktninger i Afrika, den finner du her:
https://www.unhcr.org/about-unhcr/where-we-work/africa
Mangler gode løsninger
EU har valgt å gjøre migrasjon fra Afrika til et sikkerhetsproblem. Det kan ha virket mot sin hensikt. Etter den såkalte flyktningkrisen i 2015, da rekordmange flyktninger tok seg til Europa fra Midtøsten, ble det et økt fokus på å holde folk ute.
Khartoumprosessen og EUTF resultat av dette. EUs emergency trust fund for Africa (EUTF) skulle være et bredere initiativ som tok vekk årsakene til at folk la ut på vandring. Men fikk etterhvert et veldig preg av å handle om å stoppe vandringen. Det samme gjaldt Khartoumprosessen, som samlet land på Afrikas horn og i EU i et felles initiativ for å stoppe menneskesmugling og migrasjon.
Prosessen i Niger, hvor landet mottok økonomisk støtte i bytte mot lov som forbød “menneskesmugling”, fikk flere utilsiktede konsekvenser. Agadez i Niger er en av viktigste transithubene for migrasjon mot Middelhavet via Sahara, og ble spesielt rammet. Ny lov innført under betydelig press fra EU kriminaliserte smugling av migranter, og kom med harde straffer og konfiskering av særlig bilflåtene til lokale aktører som lenge hadde bidratt.
Migrasjon var et levebrød for mye av befolkningen i Agadez og områdene rundt. Unge, frustrerte arbeidsløse menn ble attraktive mål for rekruttering av væpnede grupper i regionen. Aktørene som fortsatte å frakte migranter måtte ta desto farligere ruter for ikke å bli oppdaget, som medførte flere dødsfall. Etter kuppet i Niger sist høst er loven som gjorde det ulovlig å hjelpe migranter skrotet.
Forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, har skrevet denne artikkelen om håndteringen og konsekvensene av migrasjon i Sahel: https://nupi.brage.unit.no/nupi-xmlui/bitstream/handle/11250/3007755/EU+migration+management+in+the+Sahel+unintended+consequences+on+the+ground+in+Niger.pdf?sequence=1
Du kan også se denne dokumentaren fra Al-Jazeera:
Siden det er stort fokus på å stoppe smuglingen og på å stopp overfarten over Middelhavet, har man ikke alltid tatt hensyn til menneskerettighetene, særlig ikke i Libya, hvor menneskerettighetsorganisasjoner har omtalt behandlingen av migranter som forbrytelser mot menneskeheten. En rapport fra Amnesty International fra 2022 omtalte forholdene som «helveteslignende».
Under diktatoren Mohammar al-Gaddafi ble det oljerike Libya et sted afrikanske migranter reiste for å få jobb. Da landet brøt sammen ble mange migranter fanget i kaoset som fulgte. Fortsatt er det mange migranter og flyktninger i Libya, og forholdene er dårlige:
https://data.unhcr.org/en/country/lby
Samtidig har flere aktører lært at migranter kan “weaponizes” for å utpresse EU. Erdogan-spesialitet (men også Putin og Lukashenka i Belarus har gjort lignende). krigsherren Mohammed Dagolo kom med trusler i 2021, hvor han sa at EU og USA ville kunne motta en strøm av flyktninger fra Sudan om de ikke støttet Sudans nye militærstyre. Marokko sendte 8000 migranter til Ceuta-eksklaven samme år, da POLISARIO-leder fikk medisinsk behandling i Spania.
For mer om hvordan EU har trøblet det til med håndteringen av flyktninger og migranter:
https://www.iemed.org/publication/the-failure-of-european-policy-on-africa-and-migratory-movements/
Hva skjer nå da?
Utsiktene for 2024-sesongen er blek. Det var en økning i antall mennesker som forsøkte å ta seg over Middelhavet i 2023 i forhold til 2022, og det ligger an til å bli verre i 2024. Halveis i januar har det ankommet omtrent like mange til Europa over de tre rutene som det ankom i hele januar 2022. Den ruta som flest afrikanere kommer over er den sentrale Middelhavsruta, den brukes av svært få i januar. Men vi vet at det er mange som venter i Tunisia og Libya.
Lenger sør, i Niger, har man “sagt opp” EUTF, og omgjort lover som ble innført mot menneskesmuglerne. Det er også flere flytkninger i regionen enn tidligere. Et annet sentralt land for EU i arbeidet med å stoppe migranter har vært Sudan. Sudan har ikke fungert som stat siden april i fjor. Nye millioner er internt fordrevne, folk er også på flukt til Tsjad, Egypt og Sør-Sudan. UNHCRs operasjoner i alle disse landene er nå sterkt underfinansiert.
For flere tall, statistikk og rapporter om flyktninger og migranter i Afrika og i Middelhavet, besøk disse nettstedene:
https://missingmigrants.iom.int/
https://www.internal-displacement.org/
