Våre grensekontroll er flyttet til Middelhavet og gjennom Sahara. Men hvem utfører den? Har du hørt om Khartoum-prosessen?
Du har sikkert hørt om Khartoum, som er hovedstaden i Sudan. Du har kanskje også hørt at Sudan er en pariastat, siden 1989 har Omar Al-Bashir styrt landet etter å ha tatt makten ved et statskupp. Al-Bashirs regime er islamistisk og har i årevis kriget mot egen befolkning. Først i Sør-Sudan, som siden ble selvstendig, men også i Darfur, og i Nubafjellene, Sør-Kordofan, Blånilen og i øst. Al Bashirs regime er rett og slett svært brutalt og presidenten selv er etterlyst av den Internasjonale strafferettsdomestolen (ICC) for forbrytelser mot menneskeheten. Det har ført til sanksjoner mot Sudan.
Men de siste årene har forholdet mellom Sudan og dets kritikere blitt bedre, mye bedre. Khartoum-prosessen er nemlig samarbeidet mellom EU, flere europeiske land og en del land i Nord-Afrika og på Afrikas horn om å stoppe migranter og flyktninger der de er. Selv om det heter Khartoum-prosessen fant det avgjørende møtet sted i Roma i november 2014 og målet var en bedre måte å håndtere migrant- og flyktningestrømmer på, og å stoppe menneskesmugling over de farlige rutene gjennom Sahara og Middelhavet.
Dette er det selvsagt et godt formål, all den tid disse områdene har mange flyktninger, og så lenge disse områdene også brukes som transittland for folk som kommer mer langveisfra. Det anslås at rundt fire millioner mennesker er på drift gjennom disse landene. Utfordringene med det, er selvsagt enorme, Men på tross av de opprinnelige forsikringene om at menneskerettigheter står i førersetet når vi, og EU skal samarbeide med disse landene, kommer samarbeidet opp i stadig nye dilemma. For øyeblikket er det Etiopia, et land som har innført unntakstilstand og nekter egen befolkning å bruke facebook av frykt for opptøyer, som er i førersetet på prosessen. I tillegg er altså Sudan et nøkkelland. Norge har derfor fyttet sin spesialrådgiver i utlendingssaker fra Kairo i Egypt, til nettopp Khartoum.
Afrikas horn har ved siden av Midtøsten en svært stor flyktningebefolkning, dette er nærområder. Men det er også opprinnelsesland. Etiopia og Sudan er nevnt, også Eritrea konsulteres i samarbeidet. Mye av den vedvarende og høyst fortjente kritikken mot prosessen går nettopp på dette. Dette er ikke land som setter menneskerettighetene øverst, dette er land som produserer de samme flyktningene som de nå, gjennom denne prosessen ,tilbys incentiver for å kontrollere. Spesielt i tilfellet Sudan er dette tydelig. EU har som en del av nevnte prosess hjulpet Sudan med utstyr og trening for å kontrollere migranter og flyktninger. I april 2016 annonserte EU at de ga Sudan en bistandspakke på 100 millioner euro. En del av dette skal gå til å hjelpe de faktiske flyktningene men en hel del går til utstyr og trening av spesielle grensestyrker. Sudan fikk også året før midler til dette. Enough-project, som i flere år har jobbet med å dokumentere overgrep i Sudan, deriblant mot befolkningen i Darfur, viste nylig i en rapport hvordan midler herfra tilflyter en ny grensestyrke kalt en «rapid support force» som brukes i grenseområdene mot Libya, altså langs flyktningeruta. Enough og andre som dokumenterer menneskerettsbrudd i området har rapportert om et økende antall brutale overfall på flyktninger. RSF ledes av Mohammed Hamdan Daglo, kjent som Hametti. Hametti er janjaweed, en krigsherre myndighetene har brukt mot sivile i Darfur. Hametti skal også ha fordrevet folk i Sør-Kordofan og i andre grenseområder mot Sør-Sudan. En krigsherre som altså har stått i førstelinjen for å fordrive folk i noen av 2000-tallets mest brutale operasjoner, operasjoner som har fått merkelappen forbrytelse mot menneskeheten, har nå altså ansvaret for å patruljere Europas, og dermed også Norges ytterste grenser. Med velsignelse og utstyr.
Hametti er ikke det eneste problemet. I februar i år arrangerte asylsøkende etiopere i Khartoum en sitt-ned aksjon foran sitt eget lands ambassade. For å rydde området satt Sudan inn sikkerhetsstyrkene og kastet noen dusin demonstranter i fengsel. Et førtitalls ble umiddelbart utvist til Etiopia, resten ble idømt førti piskeslag for sin protest. Dette vakte oppsikt blant diplomatene i Khartoum, som jo har blant sine oppgaver å påse at Sudan etterkommer menneskerettighetene i sin behandling av flyktninger og migranter. EU-delegasjonen i Khartoum benyttet anledningen tikl å presisere at de følger med, og at det ikke bidrar med utstyr til sudanske politi- og sikkerhetsstyrker, men kun til Better Migration Managment, som er det formelle navnet på Khartoum-prosessen.
Men både piskingen av etiopiske asylsøkere, og anklagene om brutale overfall på migranter i Sahara, utført av janjaweed, viser hvilket urent farvann man er inne i, når man flytter grensekontrollen helt ut til der hvor flyktningene faktisk skapes. Man risikerer dermed også å støtte opp om krefter som gjør situasjonen verre.
Færre lykkes kanskje etter hvert med å nå Europa, som ser ut til å være det overordnede målet med det meste av det EU og Norge foretar seg på flyktningefeltet. Men de menneskelige omkostningene blir ikke mindre. Ikke i nærområdene, ikke langs den farlige ruta over Sahara, eller på overfarten fra Libya. Flyktningene er heller ikke borte, de er bare ut av syne. Men nå vet du kanskje litt om hva Khartoum-prosessen innebærer. Og det at vi følger med kan gjøre den bedre.
