Det er mye værutsatt kyst her i verden, men hvordan står det til med beredskapen når alarmen går?

Det er lenge siden byen var en perle i det oversjøiske portugisiske imperium, med brede avenyer beplantet med acasia og frangipanitrær. Havnebyen Beira like nord for den historiske slavehavnen Sofala var som et lite stykke Portugal lagt til ved Det indiske hav, med store koloniale hus med brede verandaer, ornamentert med fliser.

Så sent som på 1960-tallet var Beira og andre byer langs Mosambiks lange kyst luksuriøse feriesteder for det hvite mindretallet i Sør-Afrika og Rhodesia, dagens Zimbabwe. Da portugiserne i hui og hast forlot Mosambik og sine andre territorier i 1975 ble luksushotell og resorts ribbet og dels ødelagt. Her skulle ingenting overlates til befolkningen som nå tok kontroll. Så, under en opprivende borgerkrig, fungerte betongskjellene som sto igjen som midlertidig bolig for mosambikanere på flukt i eget land. Det var først nesten et tiår etter slutten på borgerkrigen i 1992 at kysten igjen ble tatt i bruk av strandhungrige turister.

«Tilpasning er viktig, men også beredskapen må opp. Den avgjør hvordan Mosambik og andre land som rammes av villere og våtere vær, vil klare seg.»

Mosambiks nære historie, med borgerkrig og ekstrem fattigdom, har ofte fått skylda for den elendige infrastrukturen i landet. Men landet, som har Afrikas lengste kyst, har flere problemer som holder det tilbake. Ikke minst været, og en befolkning som er svært mottakelig for alskens sykdom. Det er varmt og klamt, gode forhold for både vannbårne og insektsbårne sykdommer, og sånn rundt annethvert år treffer en svær syklon et sted mellom hovedstaden Maputo og landets til nå nest viktigste havn, Beira. Og nå kommer de hyppigere og sterkere, skal vi tro værstatistikken.

Det stormet inn fra Det indiske hav før også. På 1980- og 1990-tallet er det registrert et par sykloner og et lite antall andre ekstreme værhendelser. Men i 2000 kom syklonen Hudah, den traff bare uker etter syklonen Eline. Sammen utraderte de byen Xai-Xai nord for Maputo. I 2003 kom Japhet, i 2007 Favio, Jokwe i 2008, i 2012 og 2013 traff Funso og Haruna land, og nå i 2019 altså Idai. Som nå har fått betegnelsen «den verste værhendelsen som har rammet den sørlige halvkule noensinne». Innimellom alle disse har det vært både tropisk storm og flom, og det har vært tørke. Alt dette gjør Mosambik til et av verdens mest utsatte land når man snakker klimaendringer, i tillegg ligger det altså på bunn av FNs utviklingsindeks. Selv om det nå snart er tre tiår siden landet var i krig.

Det er slike land som Mosambik som nå ser ut til å betale for utslippene utviklede land har gjort. Og det er dette som er tanken bak mekanismer som skal sørge for at land som har tjent godt på utslipp, skal betale litt for skaden slike utslipp kan påføre land som ikke har bidratt så veldig til de samme utslippene. Slike mekanismer, i form av fond, har alt vært på plass noen år, og pengene går til tilpasninger og beredskap.

Men for Mosambiks del kan det se ut til at det rett og slett ikke er nok. På tross av at to millioner mennesker i regionen er rammet, har dødstallene foreløpig vært ganske beskjedne. Offisielt ligger de rundt 1000. Men mange av dem kunne antakelig vært unngått dersom et varslingssystem hadde fungert som det skal. I Beira fikk innbyggerne et forvarsel, og tok forholdsregler – det er på landsbygda at syklonen har kommet brått på. Der er også tapene større. I tillegg er det åpenbart at beredskapen i regionen ikke er skrudd sammen for å takle dette, selv om Mosambik altså har opplevde katastrofale sykloner flere ganger siden årtusenskiftet. Denne gang kom redningsarbeidet raskt i gang takket være et indisk krigsskip i nærheten, og assistanse fra den sørafrikanske hæren. Det er denne hærens helikoptre som også har bistått tidligere. Ikke minst i 2000 da Eline og Hudah traff store deler av det sentrale Mosambik. I 2000 ble 14.000 mennesker reddet opp fra trekroner og tak av seks sørafrikanske helikoptre på noen dager. Deriblant en kvinne som hadde født i tretoppene. 19 år senere klarte ikke Sør-Afrika å sende like mange helikoptre like raskt, og rundt 10.000 mennesker måtte vente før de kunne evakueres fra de høye punktene de hadde klart å finne i det stigende vannet. Dette har reist spørsmål om beredskapen i Mosambik, men også hele regionen. I en situasjon hvor tid er avgjørende er resten av verden rett og slett ganske langt unna.

Ved siden av været er det altså en faktor til som gjør at syklonen Idai raskt kan bli den dødeligste vi har sett til nå. Som resten av infrastrukturen er helsevesenet i Mosambik i dårlig stand, og overbelastet av en befolkning med dårlig immunforsvar. Selv etter en helt vanlig regntid fylles klinikkene opp med pasienter bærende på malaria eller denguefeber. Mangel på rent vann gjør heller ikke noe for befolkningens motstandskraft. Nå, etter en syklon og en flom, er selvsagt et kolerautbrudd det man frykter mest. Sist uke ble de første tilfellene stadfestet i Beira. Det er koleraen og underernæringen som vil ta flest liv etter denne som tidligere sykloner, og det er dette hjelpeapparatet nå konsentrerer seg om å stoppe.

Beira slik den var, er ikke mer. Men like sikkert som en tørr periode følger regntid, vil byen dels bygges opp igjen. Det vil også landsbyer og tettsteder andre steder i Mosambik, i Malawi og Zimbabwe. Turistene vil vende tilbake til kysten. Men det vil også storm og sykloner. Tilpasning er viktig, men også beredskapen må opp. Det er den som avgjør hvordan Mosambik og andre land som rammes av villere og våtere vær, vil klare seg. Om ikke det skjer, kan også neste værhendelse «bli den verste noensinne».

 

Print Friendly, PDF & Email