Hva lærer norske studenter om verden utenfor Europa?

(Høgskulen i Molde «Panorama» , 17. februar 2017)

Spørsmålet kom opp fordi min gamle alma mater, Universitetet i Oslo, legger ned sine Latin-Amerika-studier. Siden jeg store deler av studietiden og hele det påfølgende yrkesaktive livet har vært opptatt av at verden er større enn Europa og USA, begynte jeg å se litt på hvordan norske studenter i dag blir introdusert for resten av kontinentene.

Da jeg studerte det som den gang het grunnfag historie, hadde vi forelesningsrekker i både latinamerikansk og afrikansk historie. Det var altså en del av grunnutdanningen. I dagens bachelor er de samme områdene avspist med noen timer, men man kan velge særemner som gir litt mer forståelse.

På universitetene har en del slik kunnskap blitt skilt ut som områdestudier. Dette er gjerne tverrfaglige studier, med en komponent historie, en komponent antropologi eller samfunnsgeografi og språkfag. Et område norske studenter studerer mye, er Midtøsten. Man kan studere og forske på Midtøsten ved både Universitetet i Oslo og i Bergen.

Universitetet i Oslo hadde noen år Afrika-studier, men det ble lagt ned i 2010, det manglet visst interesse. Det så man også på antallet norske studenter som reiste ut, få reiste til Afrika. Litt afrikakunne lever videre ved Norges Miljø- og Biovitenskaplige Universitet i Ås. Ved NTNU i Trondheim er det fortsatt Afrika-studier, ellers er kontinentet representert som delemner ved flere høyskoler. Latin-Amerika kan man en liten stund til altså studere i Oslo. Etter at det forsvinner gjenstår et studie i spansk og Latin-Amerika i Bergen. India, Japan og Kina kan man og studere ved Universitetet i Oslo.

Områdestudier er ikke avgjørende for å beholde den faglige kompetansen, men at disse fagmiljøene er sterke ved de største utdanningsinstitusjonene er viktige av to grunner. Det ene er at man har et miljø som kan bidra inn i andre disipliner. Har man historikere med Afrika som spesialisering, er det en styrke for historikermiljøet som skal undervise bachelorstudentene i globalhistorie. I tillegg gir slike fagmiljøer en havn for både de studentene som reiser ut for å spesialisere seg, samt at de kan være et sted hvor man tar imot fagressurser utenfra. Da jeg selv så på mulighetene for å studere videre ute etter å ha fullført datidens cand.mag.-grad, ble jeg hjulpet videre av professor Jarle Simensen. Simensen var en bauta blant afrikanistene i Norge, og underviste i afrikansk historie både i Trondheim og Oslo. Han skrev lærebøker. Simensen kunne fortelle meg hvilke universitet i Sør-Afrika som hadde de ressursene jeg trengte. At han fantes var nok avgjørende for flere enn meg som reiste ut.

Og det er ikke bare ved universitetene man trenger slikt. At fagmiljøer bygges ned gjør også at det er mindre å trekke på for høyskolene som vil gjøre internasjonale forhold til en del av sine grader.

Selvsagt kan lærere, sykepleiere eller jurister ha nytte av kompetanse på kultur og samfunn i Afrika eller Asia. Men for at høyskolene skal kunne gi dem det, trengs det forskere og lærere med dette som felt.
De fleste vil nok ta sine master- og doktorgrader ved relevante institusjoner i utlandet, og gjerne på det kontinentet de studerer, men om norske studenter ikke lenger blir introdusert for disse emnene på bachelornivå, hvordan skal de da forberedes til fordypning? En nedbygging av områdekunnskapen er altså ikke bare et tap for de store universitetene, men for all høyere utdanning i Norge.

Det er mange år siden jeg leverte hovedoppgaven min, og både universitet og høyskoler her hjemme i Norge har gått gjennom store forandringer. De er jeg ikke kvalifisert til å si noe særlig om. Men jeg har altså dette bittelille spørsmålet til en sektor, som på tross av at interkulturell kompetanse og fagkunnskap om andre kontinent er mer påkrevd enn noen gang, ser ut til å ha blitt mindre orientert mot kontinenter bortenfor vårt eget enn før.

Hva skal egentlig norske studenter få vite om verden?

Print Friendly, PDF & Email