Det er mer enn norsk deltagelse i bombetokt som fortjener kritisk gjennomgang.
Da Libyas mangeårige diktator Muammar Gaddafi ble jaget ned og drept i oktober 2011 var mange fortsatt optimistiske, kanskje ville de forskjellige opprørsgruppene nå samle seg, få gjennomført valg, bygget et nytt Libya. Fire år senere ser dette ut til å være lenger unna enn noensinne for libyerne. Valg har vært gjennomført, men splittelse og mer uro har fulgt. I dag har Libya to konkurrerende parlament. Og et utall krigførende militser, hvorav flere er radikale islamister. Som Syria har Libya blitt en magnet for slike grupper, som kan bruke lovløsheten i landet til å trene og vokse seg sterke. I tillegg har Libya blitt et transittland for flyktninger fra både Afrika og Midtøsten som vil til Europa, i løpet av denne sommersesongen kan så mange som 180.000 ha forsøkt å ta seg til Europa denne veien.
Sist uke, mens man altså markerte fireårsdagen for Gaddafis død gjorde utsendinger fra FN et siste forsøk på å få i stand en avtale mellom de to parlamentene som befinner seg i henholdsvis Tripoli og Tobruk. En demonstrasjon mot en slik avtale endte i kaos fredag, da en runde bombekastergranater slo ned i folkemengden og drepte minst ni.
Situasjonen er altså ille nok for Libyas rundt sju millioner innbyggere. Og for flyktningene som venter der. Men situasjonen i Libya påvirker langt flere enn de som lever innenfor statens svært porøse grenser. Libyakrigens påvirkning i regionen kan nesten ikke overdrives. I januar 2012 var det Malis tur. Godt hjulpet av hjemvendte leiesoldater og våpen fra krigen i Libya gikk forskjellige opprørstyrker sammen om en offensiv sørover mot byene Timbuktu og Gao. I løpet av måneder hadde disse opprørerne, som nå også innbefattet salafijihadister, opprettet et kalifat i det historiske området. Ett år etter offensiven i Nord-Mali opplevde Algerie sin verste terroraksjon på mange år, gisselaksjonen i In Amenas. 38 mennesker ble drept, derav fem norske. Også denne aksjonen hadde bånd tilbake til både Mali og Libya. Konflikten i Mali har kostet et ukjent antall mennesker livet, 250.000 mennesker er fortsatt på flukt.
I 2013 kom også islamistsekten Boko Haram på offensiven i Niger, Nigeria, Tsjad og Kamerun. Det var det flere årsaker til, men en av grunnene skal ifølge analytikere være store mengder våpen i omløp fra Libya. Og situasjonen i Mali, hvor noen av Boko Harams kommandanter skal ha gått i lære hos salafistene i Timbuktu. Mens islamistene i Mali ble slått retrett av både regionale og internasjonale styrker, gikk altså Boko Haram på offensiven fire andre land i Sahel-beltet. Noe de har fortsatt med å være fram til omtrent mars i år. Så langt skal konflikten ha kostet mellom 10.000 og 15.000 mennesker livet, i overkant av 2,5 millioner mennesker er drevet på flukt, bare i Nigeria.
Også konflikten i den Sentral-Afrikanske republikk (fra 2012 til dags dato), og en tilspisset situasjon i Darfur i Sudan kan ses i sammenheng med den økte tilgangen på mer sofistikerte våpen som Libya-krigen bidro med. Konfliktene i Mali, eller Nigeria, eller Sudan eller i den Sentral-Afrikanske Republikk har andre årsaker og drives av flere faktorer enn den libyske statskollapsen, men de ville neppe vært så alvorlige, kostet så mange menneskeliv og drevet så mange på flukt, om det ikke var for krigen i Libya.
Som invasjonen av Irak, har bombingen av Libya destabilisert ikke bare et land, men en hel region. Og vært med på å skape en uholdbar situasjon for millioner av mennesker, hvorav mange flykter nordover gjennom nettopp det lovløse Libya, mot Middelhavet og en mulig trygghet i Europa. Sammenbruddet i Libya har altså ikke bare skapt gode forhold for menneskesmuglerne, de har også vært med å skape flyktningene som faller i deres klør.
Den direkte foranledningen til at resolusjon 1973 ble vedtatt i Sikkerhetsrådet 17.mars var at Gaddafis styrker var på offensiven mot opprørere øst i landet. Man fryktet styrkene ville hevne seg på befolkningen som hadde reist seg mot Gaddafi. De afrikanske landene stilte seg bak resolusjon 1973. Blant medlemmene i Sikkerhetsrådet når resolusjonen ble vedtatt var Sør-Afrika og Nigeria. Men den Afrikanske Union jobbet også videre med en mulig exitstrategi for Gaddafi, de hadde et veikart. En løsning de håpet ville forhindre at Libya kollapset. Sør-Afrikas president Jacob Zuma har siden fortalt at han var rasende da en del land, deriblant Norge, under ledelse av Frankrike, ikke stoppet bombingen etter å ha stanset Gaddafis offensiv i mars 2011. Men fortsatte til de hadde fått has på diktatoren. De afrikanske landene var redd for at det å fjerne Gaddafi med makt ville føre til en oppløsning av Libya, og en destabilisering av regionen. Dessverre fikk de rett.
Det trengs altså ikke bare en granskning av hvordan norske politikere taklet Libya-krisen. Det trengs en kritisk gjennomgang av følgene av krigen både i Libya og i nabolandene. Her er det mye man behøver å forstå, og forhåpentligvis kan lære noe av. Land som var raske på avtrekkeren bør også være sitt ansvar bevisst hva gjelder følgene. De aller fleste flyktningene fra konfliktene i Sahel er ikke på strendene i Libya eller Italia, de er i naboland. Og de telles i millioner, ikke hundretusener, som de som forsøker å ta seg over Middelhavet. Det er en byrde nabolandene fortsetter å bære fire år etter Gaddafis død.