Krigen mot historien har foregått til alle tider, men de siste fjorten årene har vært ekstra ille.

En glohet dag for ganske nøyaktig åtte år siden hadde vi Palmyras storslåtte ruiner nesten for oss selv. Palmyra er det greske navnet på den bibelske byen Tadmor, og den moderne byen Tadmur, og ligger ved en oase omtrent midt i Syria. Denne formiddagen var vi kun tre personer som vandret rundt tempelet til guden Baal (første århundre e Kr.) og ned hovedgaten i den greske oldtidsbyen (andre århundret e. Kr.).  Sammen med en tolk, en ung student fra Somalia som selv var kommet til Syria som flyktning, og en FN-ansatt, hadde vi forlatt Damaskus før soloppgang for å ta imot nattens last fra Irak. På dette tidspunktet kom det 1000 irakere hver natt på hovedveien mellom Bagdad og Damaskus, de flyktet fra den sekteriske borgerkrigen som raste som verst på det tidspunktet. Den borgerkrigen hjemsøker området fortsatt i dag. Sist uke inntok islamistene fra IS Palmyra.

Men i Palmyra var alt fortsatt stille i juni 2007, fra byens romerske teater (år 100) kunne vi skimte tårngravene ute i ørkensanden (fra samme tid) før vi ga oss opp til borgen på en høyde over Tadmur bygget som forsvarsverk mot korsfarerne (1200-tallet).  Palmyra sies å være det fremste eksempelet på en gresk-romersk by i Midtøsten, men Palmyra er også så mye mer en enn utkant av et Middelhavsrike. Palmyra ligger der veien går vestover mot Europa, der veien går sørover mot Damaskus og Jerusalem, og lenger bort, Egypt, og der veien går østover mot Perserriket og Asia. Dette var i oldtiden en møteplass, ikke en utkant.

Det siste har Palmyra til felles med en rekke andre historiske byer som de siste årene har havnet i skuddlinjen, Timbuktu i Mali, Kartago i Libya, Gaza, Uruk og Ur i Irak og flere steder i Afghanistan. De har en gang vært viktige møteplasser, mektige byer og riker. Taliban sjokkerte verden da de i 2001 sprengte de enorme buddhistiske statuene i Bamiyan i Afghanistan. Da amerikanerne senere invaderte Irak ga de arkeologer og forskere mye hodebry ved å sette opp militærbaser ved Ur i Irak, soldatene skal ha brukt spraybokser på ruinene (3800 f. kr) . Både krigen i Irak og Afghanistan medførte plyndring av så vel museer som arkeologiske utgravninger.  Senere var det oldtidsminner i Libya som sto i fare, og så Timbuktu i Mali, med det som antagelig er den største samling middelalderskrifter i Afrika.  Ulovlig omsetning av oldsaker er dessverre en del av krigens økonomi.  Oldsaker kan gi stor fortjeneste i et illegalt marked, og er med på å smøre krigen tannhjul.

Men plyndring og ødeleggelse har også en annen funksjon, det viser hvem som er sjefen, det forteller etterkommerne av de som engang skapte oldtidsprakten at de nå er beseiret.  For Taliban,  opprørerne i Mali og nå sist IS i Syria, har vandaliseringen også en ideologisk side, de ødelegger det de ser på som avgudsbilder.  De Al-Qa’idainspirerte opprørerne i Mali brant i tillegg tekster de mente var blasfemiske, altså sufitekster fra Islams tidlige periode i denne delen av Afrika.

Det finnes helter i denne historien, som museumsmedarbeiderne i Kabul og Bagdad, som gjemte bort tusenvis av gjenstander før krigen kom. Som bibliotekaren i Timbuktu som smuglet skrifter vekk fra klørne på inkvisitoriske opprørere. Selv Assads soldater tok noen sjeldne PR-poeng sist uke, da de evakuerte tusenvis av statuer og oldsaker fra Palmyras museum før IS inntok byen.  

Plyndringen og herjinger er jo ikke noe nytt. Museer i vesteuropeiske hovedsteder er jo fulle av tjuvgods fra tidligere kampanjer, statuer, kister og obelisker fra Egypt, hele vegger fra Assyria, hoder i gull fra Benin i Vest-Afrika. Napoleons felttog i Egypt er et kjent eksempel, oldsakene brakt hjem i vitenskapens navn, startet en slags egyptomania i Europa.  Ofte er jo også krigen i seg selv årsaken til at vi har alle ruinene, når en by blir beseiret og lagt øde, synker ruinene ned i en slags tidskapsel i sanden.   

Man kan lure på hvorfor man skal bry seg om dette, når krig jo fører med seg så mye annen faenskap.  Da de hadde inntatt Palmyra begynte IS å henrette fanger i byens romerske teater.  Kanskje flere hundre. Flyktningene vi møtte i 2007, om de befinner seg i Syria eller Irak, eller Libanon eller Jordan, det vet jeg ikke, men mange av dem er nok fortsatt i området, på IS eller Assads nåde.  Men på samme måte som behandling av fanger, eller det å gi asyl til de som flykter er omfattet av internasjonale regelverk, er også kulturarven vår noe som beskyttes av internasjonale avtaler.  Som dessverre få bryr seg om. For det handler ikke om en gresk statue, eller en assyrisk mosaikk, det handler om en felles menneskelig historie, en fortid uten grenser. Det er kanskje derfor krigsherrer viser den så liten respekt?

Print Friendly, PDF & Email