Er det fortsatt den hvite manns byrde å krige i Afrika?
«Take up the White Man’s burden, Send forth the best ye breed, Go bind your sons to exile, To serve your captives’ need; To wait in heavy harness, On fluttered folk and wild, Your new-caught, sullen peoples, Half-devil and half-child.»
Rudyard Kiplings dikt ”Den hvite manns byrde” er skrevet så sent som i 1899, og henviser til amerikanernes krig mot Spania på Filippinene. Diktet har siden blitt lest som et forsvar for imperialismen, den ikoniske tittelen har blitt brukt om alt fra utviklingshjelp til militære intervensjoner.
Koloniseringen av Afrika og Asia ble i samtiden sett på som et siviliseringsprosjekt, man skulle stoppe slavehendelen, man skulle spre kristendommen, lære barn å lese, fordrive det åndelige mørket og stoppe vanstyre. Koloniseringens egne brutale karakter og åpenbare udemokratiske legning ble underkommunisert for det europeiske publikummet hjemme.
Det finnes et gap mellom hvordan de koloniserende og de koloniserte opplevde det forrige århundret. For den sistnevnte gruppen er ikke dette ord i historieboken, det er levende historie, minner som også den yngre generasjonen, den født etter kolonitiden, har vokst opp med. ”Den hvite manns byrde” har ikke samme betydning i Vest-Afrika som den har oss Vestmaktene. Ikke minst er dette tydelig når det er snakk om militærmakt.
Resolusjonen om utplassering av tropper i Mali har ligget der siden før jul. Ettersom det å utplassere ”hvite” styrker i Afrika alltid vil være betent var det bestemt at dette var afrikanske troppers ansvar, med mulig logistisk støtte fra andre. Man ønsket også at dette skulle forplikte de styrende i Bamako, som tross alt kom til makten etter et kupp i fjor, til en politisk prosess, hvor makten ble tilbakeført til en valgt regjering. For Malis naboer var det viktig at dette kom på plass.
Malis tidligere koloniherre, Frankrike, var fornøyd med dette. Så sent som i oktober 2012 uttalte president Francois Hollande at noen utplassering av franske styrker ikke ville skje. Frankrike har fått mye kritikk for sine gjentatte militære innblandinger i afrikanske forhold, og deres Vietnam ligger jo tross alt også i nabolaget, i Algerie. Da Hollande ombestemte seg 11. januar var han derfor rask til å påpeke at franske styrker skulle raskt inn, og raskt ut igjen, så snart en regional styrke var på plass.
Også her hjemme har debatten gått. Det gikk ei kule varmt i kjølvannet av angrepet mot gassanlegget til BP/Statoil i In Amenas i Algerie. Enkelte politikere var raskt ute med å kreve umiddelbar militærstøtte til franske styrker i Mali. Ansvaret, eller byrden om du vil, for å lete opp og ufarliggjøre islamister i Sahara var plutselig noe vi skulle ha. Det var en del av «krigen mot terror” og forsvar for ”vårt” levesett, våre interesser. Vår ære og vår makt. Det er kanskje en naturlig reaksjon når uroen i denne delen av Sahara kommer hjem til våre egne TV-skjermer. Men noe godt utgangspunkt for å sende de beste vi har som i Kiplings dikt, er det ikke. Foreløpig har regjeringen sagt nei til å sende norske tropper til Mali. Det er antagelig en klok beslutning.
Jo, Vest-Afrika, Sahara og Sahelbeltet trenger oppmerksomhet, de trenger støtte til å stoppe den omfattende smuglingen av ulovlig gods gjennom Sahara, de trenger støtte til å ta seg av de mange som nå er jaget på flukt av krigshandlinger i Nord-Mali og andre steder. De trenger støtte til å få på plass et nytt sivilt styre i Mali. Men dette er noe som må skje på deres premisser, ikke som et utslag av noe man oppfatter som den hvite manns byrde. Franske styrker, med eller uten støtte av resten av EU, eller Norge for den saks skyld, løser ikke problemet. Dette er også franske myndigheter klar over. Det er nemlig ikke slik at soldater må være lyse i huden for å gjøre en forskjell. Kanskje er det snarere et problem.
Det er derfor Frankrike ønsker at den Den økonomiske sammenslutningen av vestafrikanske stater (Ecowas) skal ta over kommandoen i Mali så snart som mulig. Det var det som var den opprinnelige planen, og allerede er 1000 tropper herfra på plass i Mali. Denne styrken er et reelt alternativ til mer langveisfarende tropper. I den liberiske borgerkrigen på nittitallet intervenerte disse som Ecomog. Også i Somalia, i Øst-Afrika, har en regional styrke med forankring i den Afrikanske Union, Amisom, vist seg å være et alternativ man kan regne med. Men tropper fra afrikanske naboland har dårligere utstyr og ikke minst dårligere transportmuligheter enn sine europeiske og amerikanske kolleger. Derfor har de bedt om logistisk hjelp i Mali. Derfor vil antagelig også det nye bidraget fra EU til krigen i Mali begrense seg til å lære opp maliske og vestafrikanske tropper. De vestafrikanske landene har også bedt om at man fokuserer på å løse de politiske problemene Mali sliter med.
Konflikten i Nord-Mali kan nemlig ikke løses bare ved å jage de forskjellige akronymene inspirert av Al-Qa’ida, som AQIM og MUJAO lenger inn i ørkenen. Dette er ikke, for igjen å bruke Kiplings ord, halvt djevler halvt barn – fernisset av global jihad er lagt over andre konfliktlinjer i det maliske Sahara. Man skal altså vokte seg for å skru på autopiloten og behandle Mali som en ny front i ”krigen mot terror”, og dermed en byrde vi pliktskyldigst skal bære. Slik diktning tjener ingen.
