Blod på hendene

Print More

Sør-Sudan har siden slutten av 2013 blitt herjet av en borgerkrig mellom president Salva Kiirs tilhengere og tidligere visepresident Riek Machar. Her fra fredsforhandlinger i juli 2018 under oppsyn av Ugandas president Yoweri Museven.

Hva skjedde med optimismen og framtidstroen i verdens yngste land? Hvordan kunne jubelscenene i Sør-Sudan i juli 2011 avløses av nok en brutal borgerkrig?

(Verdensmagasinet X, mars 2015)

For noen uker siden kunne nyhetsbyrået Reuters fortelle at et rapportutkast fra den Afrikanske Union (AU) holder blant annet Norge ansvarlig for at konflikten i Sør-Sudan brøt ut. Rapporten forteller også om massakrene som innledet den pågående konflikten, og anbefaler at det internasjonale samfunnet, med AU i spissen, setter landet under administrasjon. Den skal også anbefale straffeforfølgelse av de to hovedopponentene i Sør-Sudan, president Salva Kiir og tidligere visepresident Riek Machar.

Anklagene mot de to er alvorlige. Grunnen til at man har holdt rapporten tilbake, skal være av hensyn til forhandlinger i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba, som brøt sammen 6. mars. Men hva ligger bak den brutale konflikten i verdens yngste nasjon, en borgerkrig som har kostet titusenvis livet og som har drevet to millioner på flukt de siste fjorten månedene?

Kuppforsøk

Krigen som nå pågår brøt ut 16.desember 2013. Ifølge president Salva Kiir startet det med et kuppforsøk, ifølge lekkasjer fra en uferdige rapporten fra AU startet det hele med angrep på nuere ved hærens kaserner i Juba. Å forsøke å forstå konflikten i Sør-Sudan er som å skrelle en løk, så fort et lag er vekk, finner man et nytt.

Først har man den politiske konflikten innad i Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) – hvorav rivaliseringen mellom den tidligere visepresidenten Riek Machar og president Salva Kiir er det mest tydelige utslaget. Dernest kommer en regional og etnisk dimensjon, som ikke er hovedårsak til konflikten, men som får sin næring av arrestasjoner, drap og kamper. Sist har man problemer innad i det som var en geriljahær, men som nå er en regjeringshær, Sudan Peoples Liberation Army (SPLA) og rivalen South Sudan Defence Forces( SSDF).

Det som utløste kampene i desember 2013 var altså en politisk maktkamp innad i SPLM. Frigjøringsbevegelsen SPLM har aldri vært noe parti, med partiorganisasjon eller partiprogram. Politikken var motstand mot regimet i Khartoum, ledet av lederen Dr John Garangs visjon om ett nytt Sudan, der marginaliserte regioner (sør, men også øst og vest, Darfur) skulle få mer å si. Garang hentet sin politiske inspirasjon fra flere hold, deriblant hos det sørafrikanske African National Congress (ANC) som er blant kontinentets eldste partier og som kjent, regjeringsparti i Sør-Afrika i dag. Men Garang var ingen Mandela, og like etter fredsavtalen, kjent som Comprehensive Peace Agreement (CPA) ble undertegnet i 2005, omkom han i en helikopterulykke. Da var scenen satt for Salva Kiir.

Veien mot deling

I perioden mellom CPA og Sør-Sudans uavhengighet i 2011, holdt SPLM sin andre partikongress. Dette skjedde i 2008. Da ble et politisk program og partistrukturer meislet ut. Visjonen var fortsatt et reformert Sudan, men man gikk også inn for, som i CPA, at de sørlige delene skulle få stemme over hvorvidt de ville fortsette å være en del av Sudan.

De fleste unge stater overlever til en viss grad ved ad-hoc-løsninger. I tilfellet Sør-Sudan var også bevegelsen som skulle bli et regjeringsparti, litt ad-hoc. Under krigen mellom Khartoum og Sør-Sudan, var det ofte sørsudanere som sto mot sørsudanere. Da SPLM/A skulle bli henholdsvis statsbærende parti og hær, ble tidligere kamphaner inkorporert. Mest prominent blant disse var den nå avsatte visepresidenten Riek Machar. I løpet av 2013 annonserte han sin interesse av å stille til valg som president og leder av SPLM, det samme gjorde generalsekretær for SPLM, Pagan Amun og John Garangs enke Rebecca. Disse tre ble alle fjernet fra sine poster i stat og parti i juli det året, og anklaget i tur Salva Kiir for å forsøke å utrydde all intern partiopposisjon, og således sikre seg både ladervervet i SPLM og presidentvervet i nye perioder. Disse tre, og ett titalls andre varslet i forkant av urolighetene i desember 2013 at de ville holde en felles pressekonferanse. Dette kan ha vært en direkte utløsende årsak til uroen natt til 16 desember 2013.

Kamp om oljeinntekter

Akkurat hva som skjedde er ikke så lett å få klarhet i, men den uferdige rapporten fra AU, som Reuters har fått tilgang til, gir noen ledetråder. Der beskrives det hvordan dinka-soldater lojale til president Kiir, gikk systematisk til angrep på soldater fra nuergruppen i forlegninger rundt hovedstaden Juba. Dinka og Nuer er de to største gruppene i Sør-Sudan. Salva Kiir, og store deler av SPLA er dinka, mens Machar og hans tilhengere, blant dem soldater fra den tidligere militsen SSDF, og Sudan Peoples Defence Forces (SPDF) er nuer.

I Juba gikk volden utover byens nuerbefolkning, mens det har kommet rapporter om drap og massakrer på dinka i blant annet regionene Jonglei og Unity.

Det er en dimensjon til i dette spillet, og det er oljen. Da Sør-Sudan ble selvstendig fikk politikerne i Juba kontroll over to tredeler av Sudans oljeproduksjon. Men denne eksporteres nordover gjennom Sudan, til en terminal ved Rødehavet. Sudan og Sør-Sudan har siden kranglet om oljeinntektene. I det meste av 2012 sto pumpene i Sør-Sudan stille, noe som selvsagt rammet økonomien svært hardt. Oljen i Sør-Sudan finnes i nuerområder i regionene Unity og Upper Nile. Krangel om oljeinntekter bidro til uenighetene innad i SPLM før desember 2013.

Hva som skjer framover avgjøres av om man får fredsprosessen tilbake på sporet. Men skal man tro lekkasjene fra AUs rapport, kan dette være fånyttes uten at man fjerner de to hovedopponentene Salva Kiir og Riek Machar fra forhandlingene. De har rett og slett for mye blod på hendene.

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *