Norge bidrar i FN-operasjonen i Mali.
Bør vi?

Print More

Det norske Hercules-flyet landet i Bamako, Mali 8. mai 2019 der Norge overtar lufttransportoppdraget fra Belgia (foto: Forsvaret).

Norge sendte i begynnelsen av mai et nytt bidrag til FNs operasjon «Minusma» i Mali. Som i 2016 skal det norske luftforsvaret bistå med et Hercules-fly til transport av blant annet proviant, tropper og drivstoff.

(Dagsavisen, 27. mai 2019)

Flyet med tilhørende personell vil være basert ved Camp Bifrost utenfor hovedstaden Bamako. Men utover navnet på leiren, er det norske bidraget ganske begrenset. Utover de om lag 15 offiserene som var i Mali fra før, utgjør det nye bidraget på om lag 60 kvinner og menn. Det norske bidraget til FN-styrken i Mali er typisk, men det har ikke alltid vært slik.

«FNs operasjoner er som resten av FN-systemet stadig underfinansiert og prioriteres ikke»

Norges bidrag til internasjonale operasjoner startet like etter andre verdenskrig. Sammen med de andre allierte deltok Norge i Tyskland fra 1947, samme år tok en norsk offiser også del i sitt første FN-oppdrag, i Hellas. FN var fokuset for norsk engasjement de neste tiårene, Norge sendte soldater til Midtøsten og Kashmir, til Korea og Kongo. Noen av oppdragene var av begrenset varighet og omfang, noen ble langvarige. Observatørstyrken som ble sendt til Midtøsten da Israel ble opprettet i 1948, er fortsatt der. Norge har sendt offiserer til denne operasjonen fra 1956 fram til i dag. Vårt første bidrag i Libanon, i 1958, var på 55 mann. Vårt neste bidrag til Libanon skulle bli det største FN-bidraget noensinne. Mellom 1978 og 2009 sendte Norge 22 441 soldater til det lille landet ved Middelhavet. Felles for operasjonene fram til 1990 var at de skjedde under FN-flagg og med FN-mandat. Deretter tjenestegjorde nordmenn stadig oftere i NATO-ledede styrker eller styrker under kommando av EU eller USA.

Denne utviklingen lovet den første rødgrønne regjeringen å snu i 2005. Det ble imidlertid med lovnaden. Siden årtusenskiftet har de aller fleste soldatene Norge har sendt ut, vært under NATO-kommando. Det største bidraget er selvsagt det 12 år lange engasjementet i Afghanistan hvor til sammen 8.326 nordmenn har bidratt. Til sammenligning var det typiske FN-bidraget i samme periode på noen håndfuller i hver operasjon, norske politikere har sendt ut et tynt lag av offiserer for å bistå i en rekke operasjoner i Afrika og Midtøsten. Såpass få til hver operasjon at Forsvaret bare oppgir «under 10» om man spør.

Unntaket er kanskje operasjonen i Tsjad, der 382 nordmenn tjenestegjorde i 2009 og 2010. Oppsummert kan man si at Tsjad nok sto for brorparten av løftet om å pense norske bidrag over på FN-sporet. Ikke lenge etter bidro Norge i tiårets mest omstridte operasjon, i Libya. Først under alliert kommando og deretter under Nato-kommando. Til sammen deltok 386 menn og kvinner i Norges operasjoner i Libya i 2011.

Sammenbruddet i Libya som fulgte, påvirket hele Sahel, og ikke minst Mali, hvor vi nå bidrar. Borgerkrigen i Mali brøt ut noen måneder etter Gaddafis død i Libya. For å hindre koalisjonen av tuaregopprørere og islamister å innta hovedstaden Bamako intervenerte Frankrike i spissen for en internasjonal operasjon. I 2013 tok FN over kommandoen og i 2016 sendte Norge sitt første bidrag. Siden opprettelsen av Minusma, som er forkortelsen av det franske navnet oppdraget er utstyrt med, har det rukket å bli verdens tredje største FN-operasjon med et internasjonalt bidrag på om lag 15.000. Minusma seiler nå også opp som den farligste operasjonen FN-personell er involvert i. For femte år på rad var FN-operasjonen i Mali i fjor det farligste oppdraget for FN-soldater. 11 soldater døde i FN-tjeneste i Mali i fjor, mot åtte i Kongo.

Så bør Norge tilbake på FN-sporet? Bør vi gjøre mer enn å sende en Hercules til Mali? Norsk personell er selvsagt trent for å samarbeide med våre allierte, og i utgangspunktet ikke særlig egnet i terreng eller klima som er veldig forskjellig fra vårt. Det er også kulturelle utfordringer ved å bruke soldater som er lite kjent med forholdene i land som Mali eller Kongo. Men de siste tiårene har det utviklet seg et slags A- og B-lag av internasjonale operasjoner. Vestlige land har stadig oftere ønsket å gå alene uten FN-mandat eller enighet i Sikkerhetsrådet, og har konsentrert seg om disse operasjonene.

FNs operasjoner er som resten av FN-systemet stadig underfinansiert og prioriteres ikke. Rett nok er det ikke lett for Sikkerhetsrådet å enes om mandat, men det var det da ikke heller under den kalde krigen. Og det er altså såpass stor enighet om fredsbevarende operasjoner i regi av verdensorganisasjonen at det er nærmere 89.000 i FN-uniform over hele verden akkurat nå. Vår egen regjering har skiftet farge etter de rødgrønnes lovnad om å følge FN-sporet, men i utenrikspolitikken trekkes verdensorganisasjonen stadig fram som viktig.

Med stadig kaldere front mellom stormaktene, ville kanskje det å satse mer på å bidra til operasjoner alle er enige i om at må finne sted, gi et signal om at man virkelig ønsker en mer fredelig verden.

Print Friendly, PDF & Email

One thought on “Norge bidrar i FN-operasjonen i Mali.
Bør vi?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *