Uhyret i natten

Print More

I 2011 ble den politiske hovedstaden Abuja i Nigeria rystet av flere bombeeksplosjoner (foto: Sahara Reporter CC 3.0).

Jo da, det afrikanske kontinentet er i vekst, men problemene i vekstmotoren Nigeria viser at det ikke er nok.

(Dagsavisen, 4. juni 2014)

Det er nå seks uker siden militante islamister, angivelig kledd i nigerianske militæruniformer, kom i natten og tok med seg nærmere 300 skolejenter i slutten av tenårene. Ifølge jenter som klarte å rømme, sa mennene i uniform at de var kommet til skolen i Chibok for å evakuere jentene fordi det gikk rykter om at de skulle kidnappes av nettopp militante islamister.

Siden natten til 14. april har et tredvetalls av jentene klart å flykte, et sted mellom 200 og 250 holdes fortsatt på ukjent sted i ulendt terreng i grenseområdene mellom Nigeria og Kamerun.

Det er ikke lett å vite hvem som er venn og fiende i Nigeria.

Dette er kontinentets desiderte kjempe, hver sjette afrikaner er nigerianer, og nå er det også verdensdelens største økonomi, etter at man passerte rivalen Sør-Afrika. Nigeria er en regional supermakt i Vest-Afrika, og kan støtte det opp militært om de vil. Landet produserer også mest olje sør for Sahara, mer enn Norge, og hele ti prosent av amerikanernes olje kommer herfra.

Det siste året har man også inkludert Nigeria i en ny bokstavsammenslutning – MINT-landene (Mexico, Indonesia, Nigeria og Tyrkia) – en bokstavsuppe som skal ta opp stafettpinnen etter vekstmotorene BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Alt dette skulle kaste glans over møtet i World Economic Forum som fant sted i Abuja nylig. I stedet ble alt dette altså overskygget av Boko Haram.

Krigen mot Boko Haram har pågått i fem år, de første årene foregikk denne for det meste i landets nordlige delstater, som Borno, Jigawa, Kano og Yobe. I 2011 ble den politiske hovedstaden Abuja rystet av flere bombeeksplosjoner, deriblant smalt det ved byens FN-hovedkvarter.

Siden har gruppen stadig skjerpet sin krig mot den nigerianske staten, denne våren har det vært daglige angrep, på marked, og skoler, og nå sist, fotballkamper. Den spektakulære bortføringen av 276 skolejenter var altså bare en av mange aksjoner de siste månedene.

Ser man på historien til Boko Haram (selv kaller de seg noe annet) kan det se ut som en katalog over Nigerias postkoloniale sykdommer; misnøye og mistro mellom landsdeler, korrupsjon, politikere som driver sine kretser som små føydalstater og fattigdom. Med sin enorme oljerikdom ble Nigeria spådd en langt lysere framtid da landet ble uavhengig fra Storbritannia i 1960. Men alt seks år senere førte maktkampen mellom grupper fra nord, og grupper fra sør til militærkupp, deretter krig, før man på søttitallet ble et noenlunde stabilt militærdiktatur. Nettopp oljerikdommen spilte en viktig rolle i uavhengighetskrigen for Biafra (1967-1970) og de påfølgende år.

Med høye oljepriser og økt produksjon ble Nigeria i løpet av få år, helt avhengig av oljen. Andre sektorer av økonomien ble lagt brakk, gapet mellom de som hadde, og de som ikke hadde, åpent seg. Kort fortalt, Nigeria ble rammet av den fryktede ressursforbannelsen.

De store pengene i omløp ga også næring til et system gjennomsyret av små og større bestikkelser. Overgangen til sivilt styre i 1999 har ikke stoppet korrupsjonen. Man har heller ikke klart å stabilisere landets mer urolige hjørner.

I det oljeproduserende Nigerdeltaet putrer det fortsatt under den petroforurensede overflaten.

I det historisk marginaliserte nord er elendigheten blitt fordømt av en serie islamske vekkelsesbevegelser, hvorav forløperen til Boko Haram bare var en. Mye tyder på at gruppen som ble til dagens Boko Haram også var en del av det politiske spillet, menigheten rundt Muhammed Yusuf skal ha fått penger fra høytstående politikere i nord, i bytte for ren mafiavirksomhet.

Yusuf ble drept av sikkerhetsstyrkene i 2009, i aksjonen som for alvor ga fart til krigen mellom Boko Haram og føderale myndigheter.

Nigeria og Afrikas økonomiske vekst er positivt, samtidig viser eksempelet Nigeria at det ikke holder med vekst alene. Ja, seks av de ti landene med høyest økonomisk verden ligger sør for Sahara, men det gjør også noen av de landene med størst gap mellom fattig og rik. Mest påfallende er det i ressursrike land som Nigeria og Angola, to oljeland hvor norsk næringsliv er sterkt til stede. Næringsminister Monica Mæland sa tidligere denne uken at tida var kommet for norske selskaper å investere i Afrika, og det er jo sikkert vel og bra. Men vekst er altså ingen garanti for utvikling, om vekst bare tilfaller de få, kan den være en direkte trussel mot utvikling som folk flest nyter godt av.

Det er Boko Haram som er ansvarlig for de ugjerningene Boko Haram utfører. Men den politiske og økonomiske virkeligheten i Nigeria har vært fruktbar mark for uhyret som nå viser sitt stygge hode. De som må kappe det av, er først og fremst nigerianerne selv. Ikke minst ved å stille strengere krav til egne politikere.

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *