Når det rister i dypet, skjelver landet som er bygd på gull og diamanter. Det sies at gatene i Johannesburg er laget av gull. Om det ikke er helt sant er i hvert fall gatene bygd over gull.
Siden George Harrison fant gull ved Witwatersrand i 1886 er kilometer blitt til milevis av gruveganger i fjellet under det sørlige Afrikas maktsentrum. Femten år tidligere ble det funnet diamanter ved Kimberley, noen dagsreiser sørvest den gang.
Diamantrushet i Kimberley var i full gang da man også fant gull, og med dette var denne delen av det afrikanske høyplatåets skjebne beseglet. Sør-Afrikas historie er historien om gruvene, og Afrikas gruveindustri er på mange måter formet av Sør-Afrika. Det er denne historien som gjør at forrige ukes uroligheter ved en gruve i Rustenburg, nordvest for Johannesburg, som så langt har kostet 44 mennesker livet, har slik resonans, ikke bare i Sør-Afrika og regionen, men i verdens mineralmarkeder.
Det graves ikke bare etter gull og diamanter, men også platina, kull og mangan. Det raser og rister, du kan kjenne det på overflaten i hele regionen, over gullgruvene i Witwatersrand, over platinagruvene i Rustenburg. Man kjenner det også i gulvet på børsen i Sandton nord for Johannesburg, i gangene i presidentpalasset i Pretoria. Det var den ustanselige boringen i grunnen som i sin tid førte til opprettelsen av Unionen Sør-Afrika. Siden de åpne diamantgruvenes dager i Kimberley, har gruvene også vært et sted hvor den sosiale og politiske kampen har utspilt seg. Diamantgraverne, mange europeiske eventyrere, tok den første kampen om land mot afrikansk arbeidskraft. I gullgruvene var derimot afrikansk arbeidskraft velkommen.
Med gullgruvene kom også opprettelsen av et rigid system av europeiske investorer, eiere og arbeidsledere, og afrikansk arbeidskraft. Den lange prosessen med å drive afrikanere ut av tradisjonell kvegdrift og jordbruk og ned i gruvene var begynt. Prosessen foregikk ikke bare i Sør-Afrika, de nyoppdagede mineralforekomstene dyttet og trakk millioner av mennesker fra de britiske og portugisiske koloniene som omkranset Unionen. De tøffe forholdene i Johannesburg og områdene rundt, ble i 1948 beskrevet av den sørafrikanske forfatteren Alan Paton i bestselgeren «Cry, the beloved country». Samme år fikk man et politisk system som gjenspeilte gruveindustriens arbeidsdeling: Apartheid.
Ettersom apartheid strammet til de politiske skruene på 1940- og 50-tallet, ble det også dannet en allianse mellom ANC, det sørafrikanske kommunistpartiet (SACP) og fagforeningene. Kampen for arbeidernes rettigheter skulle bli en del av politikken for antiapartheidbevegelsen. Slik anerkjente man rollen som gruveindustrien hadde i utviklingen av selve det politiske systemet. Det var i denne kampens sluttspurt at en mann utmerket seg. Betegnende nok hadde han bakgrunn fra National Union of Mineworkers (NUM).
Cyril Ramaphosa var egentlig utdannet jurist, men engasjerte seg for gruvearbeidernes rettigheter. Da han i 1986 ledet en ny fagbevegelse, Congress of South African Trade Unions (Cosatu) inn i den senere så mektige trepartsalliansen med ANC og SACP, ble han også sentral i arbeidet med å avvikle apartheid. I 1991 ble Ramaphosa generalsekretær i ANC, samtidig som han arbeidet videre med forhandlingene som skulle føre til mindretallsstyrets endelikt. I mange år ble Ramaphosa sett på som en mulig arvtaker etter Nelson Mandela, en post han tapte til Thabo Mbeki.
Siden den gang har Ramaphosa bygd seg opp i næringslivet og eier også gjennom sitt selskap Shanduka rundt ni prosent av gruveselskapet som driver den ulykksalige platinagruven ved Marikana i Rustenburg der 34 gruvearbeidere ble meid ned sist torsdag. Opprettet i 1909 som London and Rhodesia Mining and Land Company har Lonmin en historie som på mange måter er Sør-Afrikas historie. Selskapet har hatt interesser i både gull og platina. Da selskapet på syttitallet fortsatte sine operasjoner i det mindretallsstyrte Rhodesia, ble ledelsen skjelt ut i det britiske Underhuset av daværende statsminister Edward Heath som «kapitalismens stygge og uakseptable ansikt».
Under ledelse av den notoriske forretningsmannen Tiny Rowlands, fortsatte selskapet å pådra seg dårlig rykte. I 1999 skiftet man så navn til Lonmin. Som andre gruveselskaper har Lonim vært lovpålagt å kvotere inn «sort» eierskap og styremedlemmer. Det er altså slik den tidligere fagforeningshelten Ramaphosa ble sittende i styrerommet til et av regionens mest beryktede gruveselskaper.
Siden torsdagens tragedie har Ramaphosa, som også sitter i ANCs sentralstyre, sagt seg villig til å betale gravferdene til de som ble drept. Men han er allerede uthengt som et symbol på alt som er galt med det politiske og økonomiske klimaet i Sør-Afrika. Selv om gruveselskaper, som Lonmin, tar inn folk som Ramaphosa i styrene sine, betyr ikke det at landets enorme mineralressurser fordeles.
ANCs egen enfant terrible, den avsatte lederen for ungdomsfløyen i partiet, Julius Malema, fortalte sinte gruvearbeidere i Rustenburg på lørdag at de ble beskutt for å «sikre Ramaphosa og Storbritannias interesser». Malema har lenge vært en vokal forkjemper for nasjonalisering av gruvene for å få en raskere fordeling av ressursene. Slik utnytter også Malema fortvilelsen hos de marginaliserte gruvesamfunnene i Rustenburg, i sin egen krig mot president Jacob Zuma. Slik tilspisses konflikten mellom gruvearbeidere som er medlem av NUM, og dermed Cosatu og trepartsalliansen, og medlemmer av den nye sinte gutten i gata, Association for Mineworker and Construction Union. Slik settes Cosatu og ANC på prøve. For konflikten finnes ikke bare hos Lonmin og i deres gruver, den finnes i hele sektoren. Og som så mange ganger før, når det rister i dypet, så skjelver det elskede landet.
