Dette er historien om to svært ulike oljeland, Angola og Norge. Det er også en historie om krig, bistand og korrupsjon.
Denne historien kunne begynt mange steder, både for meg personlig og for befolkningen i Luanda, og i Angola ellers – en historie om krig, olje, korrupsjon, frigjøringskamp, norsk bistand og store norske næringsinteresser.
Historien kunne begynt 13. mars 1985, da vi for første gang ankom Luanda en sen, varm og fuktig kveld. Den kunne begynt i 1958, da Cabinda Gulf Oil Company startet sin produksjon av olje i det da portugisiske «oversjøiske territoriet». Eller i 1975, da Angola ble selvstendig, eller ved mitt fødselsår 1976 da den unge staten fikk eget statsoljeselskap.
Den kunne begynt i 1992 da angolanerne under overvåkning fra det internasjonale samfunnet, gikk til urnene etter mange års krig. Den kunne begynt i 1993 da det norske statsoljeselskapet Statoil etablerte seg i landet, eller i mars 2002 da geriljaleder Jonas Savimbi endelig ble drept, eller i desember 2011 da Statoil for første gang underskrev en avtale om operatørskap i Angola – og samtidig betalte svimlende 3,4 milliarder norske kroner signaturbonuser til myndighetene i landet.
Frontlinjen
Så sent som i 1998, mens krigen fortsatt raste i Angola, eksporterte Norge ingenting til landet. I de påfølgende årene har dette forandret seg radikalt. I 2010 skal 36,7 prosent av all eksport fra Norge til Afrika, hatt Angola som mål. Samme år skal norske selskaper ha investert 30 milliarder i landet. Fremst blant de norske selskapene er vårt statsoljeselskap Statoil, som har sin største utenlandsoperasjon i Angola.
Angola har altså de siste årene vært den klart viktigste handelspartneren for Norge i Afrika. Og i en tid hvor mange argumenterer for at det er investeringer og arbeidsplasser Afrika nå trenger, og ikke mer bistand høres jo det flott ut. Som vi skal se er det store problemer med dette resonnementet når vi overfører det til Angola, og det er derfor jeg mener denne historien bør begynne for rundt tredve år siden.
Selv om Angola for noen tiår siden ikke fantes blant Norges viktigste handelspartnere, fantes landet i bistandsbudsjettene. Norsk bistand til Angola startet i det små på midten av 1980-tallet. En håndfull rådgivere fra Norconsult var fra 1984 med å bygge opp energidivisjonen for den regionale utviklingsorganisasjonen Southern African Development Community (SADC) i Luanda.
Derfor landet jeg som åtteåring i Luanda den kvelden i mars 1985: Min far skulle jobbe med energistatistikk.
På denne tiden var Angola frontlinjen i et stort regionalt oppgjør med apartheidstaten Sør-Afrika. Den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC) og deres bevæpnede gren Umkhonto weSizwe (MK) hadde siden 1976 etablert både flyktningleire og treningsleire i Angola. I 1983 ba de Norsk Folkehjelp om hjelp til å drive yrkestrening for en del av kadrene. Fra 1984 kanaliserte det norske utenriksdepartementet hjelp til sørafrikanske flyktninger i Angola, enten gjennom Norad eller gjennom Norsk Folkehjelp. Samtidig som min far fordypet seg i energistatistikk i et containerhus midt i Luanda, dro min mor ut til ANCs leire, og skrev rapporter hjem om hva Norsk Folkehjelp burde bidra med. Anbefalingene var medisinske opplæring, både lokalt og i Norge. Dette var starten på den norske humanitære innsatsen i Angola, som fortsetter den dag i dag gjennom organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp.
Helvetes forgård og lekegrind
Det norske engasjementet i Angola strekker seg altså 30 år tilbake i tid. I følge Norsk Folkehjelps tidligere leder og mangeårig Afrika-kjenner Halle Jørn Hansen, kom de første følerne om investeringer i oljesektoren samtidig med de første forespørslene om humanitær og teknisk bistand, nemlig rundt 1984.
I 1986 kom representanter for det norske oljeselskapet Saga Petroleum til Luanda. I 1992 etablerte Norsk Hydro seg i landet, i 1993 kom Statoil.
På denne tiden var det ikke mange andre som reiste til Angola. Den norske kolonien i landet forsvant i likhet med mange andre, da en fredsavtale og et valg i 1992 kun ble opptakten til en enda mer intens periode i Angolas lange borgerkrig, som allerede da hadde rast mer eller mindre i over 30 år, siden 1961.
Den skandinaviske skolen i Luanda ble stengt, kun de tøffeste hjelpearbeiderne risikerte livet for å ta seg av ofrene for de to rivaliserende bevegelsene MPLA og UNITAs nye krig. Da jeg besøkte min mor i Luanda i 1994 var det nesten ikke utlendinger i Luanda, bortsett fra representanter fra FN og oljeindustrien, deriblant Sagas. Samtidig var byen – som jeg husket som relativt sjarmerende men noe kaotisk by i kolonistil – skutt i stykker av kamper og inntatt av flyktninger.
På tross av dette hadde allerede en ny klasse med styrtrike vokst fram. De deltok i det som ryktes å være kontinentets beste natteliv. Det var tidvis unntakstilstand der ingen fikk være ute i gatene etter 23.00, derfor var nattklubbene åpne til tidlig om morgenen da de festende trygt kunne ta seg hjem igjen.
Luanda var på samme tid helvetes forgård og lekegrind for en nyrik overklasse.
«Bermudatriangelet»
Dette var altså årene da både internasjonale og norske selskaper for alvor ankom Luanda. Både oljeselskapene Statoil og Hydro, samt en rekke norske shipping- og leverandørselskaper etablerte seg i Angola på denne tiden, ifølge en oversikt laget av Norwatch. Spesielt ivrig var Hydro som bød på og fikk andeler i en rekke lovende felt. Statoil var litt senere ute av startgropa men også de klarte å sikre seg andeler i flere felt. Spesielt etter 1996 da store dypvannsforekomster av olje ble funnet utenfor Angola. Dette var jo oljeleting og opphenting slik norske selskaper kjente det fra Nordsjøen. I tråd med praksis i Angola ble de norske selskapene partner med det angolanske oljeselskapet Sonangol EP.
Og her begynner det å bli vanskelig å følge så vel de norske som de internasjonale selskapenes virksomhet i Angola. Sterkt økende inntekter fra oljefeltene, inkludert stadig større signaturbonuser, smurte et voksende militærbudsjett i et land som jo fortsatt var i krig. Offisielt gikk inntektene fra oljen til Angolas nasjonalbank, til Sonanagol og Presidenten, et triumvirat som pådro seg kallenavnet «Bermudatriangelet».
Mot slutten av tusenåret hadde Angolas oljeproduksjon og inntekter mangedoblet seg. Med disse midlene fikk regjeringshæren overtak på opprørerne, som på sin side skaffet seg midler fra diamanter. Samtidig vokste det fram et ekstremt patron-klientsystem i Luanda, med president og oljeingeniør Jose Eduardo dos Santos på toppen av en gruppe mektige familier og generaler.
Om man skal forstå den helt spesielle oljeøkonomien som vokste fram i Angola, må man se på de enkeltdelene av «Bermudatriangelet». Sonangol og Futungo (som kretsen rundt president Dos Santos kalles) er de to mektigste dette triumviratet. Den tredje maktfaktoren, Finansdepartementet og Nasjonalbanken, lever på deres nåde.
Det nasjonale oljeselskapet Sonangol ble opprettet i 1976 og oljeloven av 1978 gjorde oljeressursene til statens eiendom, med Sonangol som forvalter. Senere fikk Angola et eget oljedepartement, men dette har fortsatt å stå i skyggen av det mektige statsoljeselskapet. Sonangol er altså mye mer enn et nasjonalt oljeselskap, de er også konsesjonstilbydere, reguleringsmekanisme og partner for alle de utenlandske selskapene. Det ville være som om Statoil styrte oljedepartementet, oljedirektoratet og deler av Finansdepartementet. Sonangol er bukken som passer havresekken, og selskapet har oppført seg deretter. De marxistiske røttene i regjeringspartiet MPLA gjorde seg stadig mindre gjeldende allerede på åttitallet, da en omfattende reformprosess ble satt i gang. I 1990 ble viktige politiske reformer vedtatt: Angola gikk fra å være en sentralstyrt ettpartistat til en mer markedsvennlig flerpartistat. Men det betyr på ingen måte at politisk eller økonomisk makt ble mer jevnt fordelt i befolkningen. Valget i 1992 og krigen som fulgte sørget for at makten i det store og hele forble i en liten krets i Luanda.
De økonomiske reformene gjorde det mulig for den politiske eliten å opprette en hel liten skog av selskaper. Også statsoljeselskapet Sonangol diversifiserte og investerte i alt fra helikoptertransport til plattformer offshore, hoteller og et banksystem.
I tillegg til inntektene fra oljen og de forskjellige underselskapene, har Sonangol og presidentfamilien inntekter fra såkalte signaturbonuser og sosiale fond. Dette er bonuser som Sonangol og internasjonale selskap blir enige om når de inngår en kontrakt om andeler eller operatørskap i et felt. Signaturbonuser er vanlige i oljebransjen og i seg selv ikke oppsiktsvekkende, det er en ekstra utbetaling, en «takk-for-at-vi-fikk-avtalen». Men størrelsene kan jo vekke litt oppsikt. Og her har Angola siden midten av 1990-tallet gjentatte ganger satt ny rekord.
Sammen med presidentens kontor, sponset Sonangol det som fantes av kultur, utdelte litteraturstipender, utdanningsstipender og drev fotballag. I et land som mot slutten av nittitallet brukte førti prosent av statsbudsjettet på krigføring, og der helse- og utdanningssystemet lå i ruiner, ble ikke minst utdanningsstipendene viktige når man skulle sikre at tjenestemenn forble lojale.
På denne tiden ble det reist stadig flere spørsmål rundt Angolas forvaltning av oljeinntektene. Pengefondet hadde gitt Angola lån i tider med lav oljepris, og en rekke humanitære organisasjoner holdt bokstavelig talt befolkningen i live, mens rikdommen i Luanda hopet seg opp. Ettersom oljen begynte å flomme i stadig større kvanta, krevde også internasjonale donorer at Angola fikk bedre kontroll med inntektene. Etter hvert ble landet tvunget til å gi innsyn i disse. I samme periode ble derfor de summene de internasjonale selskapene betalte i signaturbonuser og sosiale bonuser for å operere på angolansk sokkel større. Bonuspenger er rett og slett lett lettere å unndra rapportering enn inntekter fra oljevirksomhet ellers.
Favoritter blant oljeselskapene har vært Sonangols sosiale fond og Presidentfondet (FESA). Blant selskapene vi vet har betalt inn bonuser til FESA er Hydro, som skal ha betalt mellom 500 og 700 millioner kroner i bonuser i Angola i årene før de fusjonerte med Statoil. I rapporten «Social Funds in Angola» (2008) konkluderer forskerne Inge Amundsen og Arne Wiig ved Christian Michelsens Institutt (CMI) at slike fond på mange måter gjør statens oppgaver i Angola – et land som ikke har satset nevneverdig mye på for eksempel utdanning og helse opp gjennom årene.
For ti år siden fant journalister ved The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ), at bonuspenger fra det amerikanske selskapet Marathon Oil til Sonangol, havnet på en konto på skatteparadisøya Jersey. Der forsvant en del av pengene samme dag videre til en konto i et annet skatteparadis. En del av pengene ble overført til kontoen til en angolansk minister som eide et sikkerhetsselskap og noe gikk til den angolanske presidentens veldedighetsfond FESA. Og noe havnet hos en privat angolansk bank, som blant annet hadde en kjent våpenhandler som aksjonær. På samme tid vet vi at også de norske selskapene Hydro og Statoil betalte bonuser til Sonangol.
Når Presidentfondet eller Sonangol er de som tilbyr helsetjenester eller studiestipender, skaper man et klientsystem der innbyggerne ikke går til det offentlige når de trenger noe, men til statsoljeselskapet Sonangol eller utvalgte politikere i kretsen rundt president Jose Eduardo dos Santos (jada, kona har også et fond). De sosiale fondene, som altså i hovedsak er betalt av utenlandske oljeselskap, er brukt til å bygge opp et patron-klientforhold i Angola. I stedet for at disse pengene går til det offentlige budsjettet, og underlagt parlamentarisk kontroll, blir det «håndpenger» for presidenten og det allerede mektige Sonangol.
Drepte opprøret
Pengesekkene til Sonangol og Futungo er altså maktbasen i disse årene. Det lyktes endog å lokke noen av opprørbevegelsens generaler over, med løfter om et bedre liv og utdanningsstipender. I mars 2002 kunne regjeringshæren endelig omringe opprørsleder Jonas Savimbi – som gikk ned i en storm av kuler.
Opprørstyrken UNITA la ned våpnene etter Savimbis død og Angola gikk inn i en roligere periode. I dag har regjeringsstyrkene voldsmonopol, med ett unntak: I de dype skogene i oljeenklaven Cabinda eksisterer fremdeles den dag i dag en aktivopprørsgruppe, Frente Nacional de Liberacao de Cabinda (FLEC).
Behovet for midler til krigføring ble mindre, nå skulle angolanerne bygge landet. Etter 2004 har det vært lagt ned mye arbeid i å reformere landets krigsøkonomi. Mannen som skulle lede dette arbeidet var en av edderkoppene i nettet rundt presidentpalasset, general Kopelipa – som egentlig heter Manuel Helder Vierira Dias Junior – opprettet i 2004 formelt ”Kontor for rekonstruksjon av landet». Kontoret ble etter hvert oppløst, men Kopelipa fortsatte å ha overoppsyn med rekonstruksjonen. Som følge av dette fikk han kontroll på store pengesummer.
Omtrent på samme tid begynte man i Oslo å se på hvordan man bedre kunne organisere norsk støtte til oljeforvaltning i utviklingsland. Angola var ikke det eneste landet som fra begynnelsen av åttitallet hadde mottatt en jevn strøm av norske rådgivere på energifeltet, altså en slik rådgiver som min far hadde vært. Også Angolas gamle portugisiske søsterkoloni Mosambik fikk slik støtte. Forskere, politikere og andre aktører i Noreg hadde lenge vært opptatt av oljens tilsynelatende dårlige innvirkning på demokrati og styresett i svake stater, utviklingen i land som Nigeria og Angola sto jo åpenbart i en stor kontrast til utviklingen i Norge. I 2005 lanserte derfor daværende oljeminister Thorild Widvey og daværende bistandsminister Hilde Frafjord-Johnsen Olje for Utvikling, et samarbeid mellom fire norske department. Angola var en selvsagt kandidat for midler fra dette programmet. Samtidig var man godt klar over de utfordringen som lå i den angolanske oljeforvaltningen
– Angola begynte jo med olje før Norge. Å gå inn i et litt modent oljeland er krevende. Det er ganske mye som mangler her, blant annet kompetanse. Og så har jo Angola et veldig høyt korrupsjonsnivå, eliten har greid å berike seg på oljen. Så man må være ydmyk for at det er en krevende jobb, sa ambassadør John Vea, da jeg intervjuet han i Luanda i desember 2008.
På papiret fantes det faktisk lyspunkter også. Verdensbanken, Pengefondet og andre internasjonale aktører har fulgt ekstra godt med på landets finanser etter at freden kom i 2002. Fra 2004 har derfor Sonangol og Finansdepartementet publisert oljeinntekter, blokk for blokk, måned for måned. Igjen har dette ført til økte bonuser.
– Angola får anerkjennelse for å ha akseptert at de må være åpne om inntekter, produksjonstildelinger, innkjøpsprosedyrer også videre. Og siden 2002 har Angola gjort mange framskritt. Men det har også skjedd en tredobling av oljeproduksjonen, og man har doblet statsbudsjettet over en periode på to-tre år. I alt dette er det viktig å sørge for at de nye inntektene kommer hele nasjonen til gode. Man vil jo ikke ha et nytt Nigeria, sa ambassadør Vea advarende.
Men spørsmålet er om det er for sent å hindre ”et nytt Nigeria”. Etter å ha besøkt begge land og intervjuet forskjellige aktører som berøres av oljevirksomheten, er jeg absolutt ikke overbevist om at Angola har unngått å gå i fellen. Tvert imot er jeg redd forvaltningen i Angola er enda dårligere enn i det beryktede nigerianske eksempelet. Derfor fulgte jeg med i desember 2011 da Statoil inngikk en kontrakt om operatørskap på to felt, samt deltagelse i tre felt utenfor kysten av Angola. Som vanlig ved inngåelse av slike avtaler, betalte selskapet en signaturbonus. I årsrapporten for 2012 er det opplyst at Statoil betalte ut en signaturbonus på 3,1 milliarder norske kroner for dette. I tillegg betalte selskapet ut mindre bonuser til sosiale fond og utdanning i regi av det angolanske statsoljeselskapet Sonangol.
Samme måned som Statoil inngikk sine kontrakter, var representanter for Pengefondet (IMF) på besøk i Angolas hovedstad Luanda på jakt etter 32 milliarder dollar, en fjerdedel av landets brutto nasjonalprodukt, som det ikke var gjort rede for i nasjonalregnskapet. Pengefondet fant at disse midlene var administrert av Sonangol. Dette kan jo høres rart ut, men illustrer hvordan oljeselskapets er en mektig stat i staten. Angolakjenner Justin Pearce, ved School of African and Oriental Studies i London peker på at Sonangol nettopp opererer som en slags parallell stat. Samtidig som de altså drar inn skatter og er med på å finansiere tjenester for befolkningen, sørger selskapsstrukturen for at deres affærer er lite gjennomsiktige, og de opererer altså utenfor politisk kontroll.
Rapporter fra blant annet Global Witness, Human Rights Watch og Open Society Institute Southern Africa (OSISA) påpeker alle store hull i rapporteringen av oljeinntekter, og at rapporteringen av signaturbonuser er så godt som ikke-eksisterende. Den siste rapporten fra OSISA er fra oktober i fjor høst. De 3,1 milliardene norske kroner som Statoil har betalt i signaturbonus kan vi altså ikke spore per i dag.
Statoil betalte ikke bare signaturbonus i 2012. De betalte også såkalt sosial bonus til Sonangol. Deler av dette er betalt inn til et såkalt forskningssenter, Sonangol Research and Technology Centre. Dette senteret eksisterer antagelig ikke noe annet sted enn på papiret.
Næringslivet erstatter bistand
Både norske myndigheter og Statoil framholder at investeringer i utviklingsland er bra, og at norsk næringslivs deltagelse i land som Angola genererer store skatteinntekter. Problemet er bare det at befolkningen i Angola har sett lite til disse oljeinntektene. I stedet kritiserer menneskerettsorganisasjoner og åpenhetsaktivister oljenæringen i Angola for å være med på å opprettholde et regime som de siste årene har blitt alt mer autoritært, samtidig som en liten elite formelig vasser i oljepenger. I 2011, samme år som Statoil forhandlet seg fram til sin største avtale landet noensinne, opplevde Luanda sin egen lille versjon av den arabiske våren. De spredte med svært vokale demonstrasjonen ble slått hardt ned på. Demonstranter ble banket opp, aktivister ble overfalt hjemme. To regimekritikere forsvant sporløst. Samtidig ble Sonangols mangeårige sjef, en fetter av president Jose Eduardo dos Santos, Manuel Vicente hentet inn i regjeringen, med ansvar for ”økonomisk koordinasjon”. Vicentes tid som statsråd ble ikke langvarig, ved presidentvalget i 2012, som mer eller mindre var avgjort på forhånd, ble han visepresident. Når den aldrende presidenten gir seg etter denne perioden er det altså den tidligere direktøren for statsoljeselskapet som tar over.
I 2012 betalte Statoil bortimot 4,7 milliarder i skatt til Angola, i tillegg til en signaturbonus på 3,1 milliarder kroner og en sosial bonus på 281 millioner. Også andre norske selskap, som Aker Solutions, Odfjell Drilling og Petroleum Geo-Services (PGS) er tilstede, og betaler skatt og bonuser. Mye av dette, spesielt bonusene ble betalt inn i et system som vi som norske innbyggere har minimalt innsyn i. Heller ikke den angolanske befolkning, som burde være de som nøt godt av disse midlene, har muligheter til å kontrollere hvem eller hva pengene går til. Det vi derimot vet er at Angola, tross høy økonomisk vekst, ikke er et spesielt godt utviklet land. Landet er nå rangert som nummer 148 av 182 land på FNs utviklingsindeks. Angola har kanskje fred, i motsetning til i de årene på midten av 1980-tallet da vi bodde i Luanda. Men befolkningen blir sakte, ettersom oljen pumpes opp, og inntektene havner i noen få lommer, fratatt sin mulighet til å legge landets tragiske tiår bak seg. Det er verken god nærtingspolitikk eller bistandspolitikk. Det er tjuveri.
***
Kilder:
- Amundsen and Wiig: Social funds in Angola, channels, amounts and impacts, CMI working paper (2008)
- Cilliers and Dietrich (ed); Angolas War Economy, the role of oil and diamonds. ISS publications (2000).
- Global witness; Oil revenues in Angola (2011)
- Hodges, Tony; Angola, from Afro-Stalinism to Petro-Diamond capitalism. James Curry African Issues (2001).
- Human Rights Watch: Transparency and accountability in Angola (2010)
- Norwatch; Norsk Olje-og gassindustri i Vest-Afrika, en oversikt (2006)
- OSISA; Angolas oil industry operations (2012)
- Pearce, Justin: Angola, politcal power, style and rule (work in progress 2013)
- Reed, Kristin ; Crude Existence, Enviromental Politics of Oil in Northern Angola. University of California Press (2009).
- Soares de Oliveiro, Ricardo; Business success, Angola style: Postcolonial politics and the rise and rise of Sonangol, Journal of Modern African studies 4/2007
- Statoil; Annual report 2012
