Idet Assad-dynastiet i Syria ser ut til å være dømt til undergang, setter man punktum for den politiske panarabismen, paradoksalt med velsignelse fra Den arabiske liga.
De siste ukene har det blitt alt mer klart at familien Assads dager på toppen av den syriske stat er talte. Den siste bølgen av grusomme hendelser, nøyaktig tredve år etter massakrene i Hama, har blottlagt et stadig mer desperat sikkerhetsapparat – Assad’ene og deres støttespillere ser ut til å gå samme vei som familien Gaddafi i Libya, lukt i helvete. Med president Basher al-Assad går også den siste markante panarabist, paradoksalt med velsignelse fra kanskje den mest utholdne av de institusjoner som var inpirert av panarabismen, den Arabiske liga.
Panarabismen har, som dens ideologiske søster panafrikanismen, røtter i en kulturell og først og fremst litterær renessanse sent på 1800-tallet og på begynnelsen av det 1900-tallet. Den egyptiske oversetteren og forskeren Rifa’a el-Tahtawi (1801–1873) og den libanesiske forfatteren Jurji Zaydan (1861–1914) var blant dem som tok initiativet til å popularisere tekster og historier på moderne arabisk. Denne kulturelle rennessansen, kjent som nahda (arabisk al-nadha, renessanse eller oppvåkning),blomstret i storbyer som Kairo, Beirut og Damascus under Det ottomanske rikets siste år. Mellom de to store krigene fikk den kulturelle oppvåkningen politisk innhold da europiske makter delte opp Midtøsten mellom seg. Den kulturelle bevegelsen, som opprinnelig hadde vært liberal, fikk et anstrøk av sosialisme.
Virkelig fart på seg fikk den arabiske nasjonalismenetter den andre verdenskrigen. I 1945 ble Den arabiske liga dannet i Egypt, med fra starten var seks land, Egypt, Syria, Saudi-Arabia, Libanon, Transjordan (senere Jordan) og Irak. Det var faktisk Storbritannia som gjennom krigen aktivt hadde jobbet for en slik liga, de så arabisk enhet som en måte å bekjempe nazi-Tyskland på. Ligaens hovedanliggende etter verdenskrigen var utvikling, kulturelt og økonomisk. Utdanning stod fra starten av sentralt. Det gjorde også nasjonalisering av regionens enorme naturressurser.
Opprettelsen av staten Israel i 1948 skulle gi vind i seilene for den panarabiske bevegelsen. Ligaen erklærte krig. Motstanden mot Israel og senere Suezkrisen i 1956 radikaliserte deler av den panarabiske bevegelsen. Egypts president Gamal Abdel Nasser ble panarabismens lederskikkelse. Den arabiske liga, som nå omfattet ni land, hvorav flere kongedømmer, ble ansett for for lite radikalt. I 1958 stod derfor Nasser i spissen for dannelsen av Den forente arabiske republikk. Egypt og Syria fikk dermed et felles parlament. Egypt hadde også en egen avtale med Jemen.
Men nasserismen, som Nassers variant av panarabismen ble hetende hadde en enda mer radikal utfordrer. Allerede i 1947 ble det arabiske Baath-partiet dannet under mottoet Enhet, frihet, sosialisme dannet. Baath- partiet i Syria ble som alle andre partier forbudt under Den forente arabiske republikken, men slo hardt tilbake da unionen med Egypt sprakk i 1961. I 1963 ble kom baathistene til makten i både Irak og Syria gjennom kupp. Det irakiske og syriske Baathpartiet gikk siden hver sin vei og lå i åpen konflikt.
Senere forsøk på arabisk samling inkluderer Egypt og Syrias fem år lange union med Libya fra 1972, Føderasjonen av arabiske republikker, og Libyas forlovelse med Tunisia i 1974. Dette siste ekteskapet ble det aldri noe av. I dag er den mest synlige arven etter disse forsøkene på panarbiske samlinger det tredelte flagget i rødt, hvitt og sort med grønne stjerner, som enn så lenge er offisielt flagg i Syria. Dette er flagget til Den forente Arabiske republikk, og finnes igjen i flaggene til dagens Egypt, Irak, Sudan og Jemen.
Både Egypts tidligere president Hosni Mubarak, Libyas avdøde oberst Muammar Gaddafi og Syrias vaklende overhode president Bashir al-Assad har smykket seg å være panarbaismen siste store ledestjerne. Al-Assad er ved siden av å være president i Syria, også leder for dets Baath-parti. På bakgrunn av den felles politiske historien på 1950- og 1960-tallet har Mubarak, Gaddafi og Assad holdt gamle faner høyt. Som en skabbete løvepels har de i tur båret retorikk fra 1960-tallet, mot Israel og vestlig imperialisme, for arabisk solidaritet og enhet, en retorikk som må ha hørt underlig hul ut for både deres egen befolkning og resten av regionen. I praksis har det vært lite ærerikt med disse lederens siste år ved makten. Verken kulturell renessanse, noen betydelig innsats for palestinerne (verken de som har status som flyktninger i disse landenen eller palestinerne som folk) eller økonomisk utvikling har vært framtredende i de politiske systemet disse tre lederene har sittet på toppen av.
Snarere enn å oppfylle panarabismens idealer, har de skapt et vrengebilde av dem. Dessverre også noe de har til felles med enkelte panafrikanske ledere som Robert Mugabe i Zimbabwe. Samtidig som panarabismen mer og mer har blitt tom retorikk, har Den arabiske liga nølt med å ta et oppgjør med misbruket av otrganisasjonens idealer. Nå kommer det en ny panarabisme til syne, i den mer sameente Arabiske liga, som jo fordømte både Gaddafis siste måneder, og nå jobber for å løse krisen i Syria. Men ikke minst i de folkelige bevegelsene som ikke har gitt opp i gatene i Kairo, Jemens hovedstad Saana eller Homs. De nye bevegelsene synes langt mer pluralistiske, både politisk, sosialt og religiøst, enn den uniforme panarabismen fra 60-tallet som ofte var sentrert rundt yrkesoffiserer. På tross av mange dystre spådommer om at politisk islam vil erstatte de autoritære sekulære panarabistene, er forutsetningene for en rennessanse mer til stede denne gang enn den var på 1950 eller 1960-tallet. Med nye generasjoner med høyere utdannelse og en større middelklasse var det på tide å kaste den gamle løvepelsen.
