Opprør i paradis

PEMBA, MOSAMBIK:

– Jeg kjente det da vi gikk om bord i båten, at det var på tide, men vi måtte jo bort. Om bord i båten kom veene, det var veldig fullt, men kvinnene lagde et lite telt til meg så vi fikk litt skjerming, det var en eldre kvinne som hjalp meg.

Muaziza Nfulume lar datteren Aya få tak på telefonen og skjermen med bildene. For to år siden ble Aya født i en åpen båt på havet, på flukt fra islamister i Nord-Mosambik. Ved siden av Nfulume sitter hennes vertinne, Jatima Tahab Mucula

– Jeg har tatt inn 16 mennesker siden 2020, åtte var kvinner og fire var barn. Jeg tror Gud har sendt dem alle, og det er min plikt å åpne hjemmet mitt for dem. Nå er det bare de to her igjen, men de kan bli så lenge de behøver det, sier Tahab Mucula.

Opprøret

Ingen vet helt hvor opprøret i Cabo Delgado nord i Mosambik startet. Noen mener det skjedde i en liten by ved kysten, Mucojo, hvor Muaziza og Aya er fra. Befolkningen der var misfornøyd med en lokal administrator, som ble en av opprørets første dødsoffer.

Andre mener det hele startet lengre inn i landet, i Nyapa, eller helt inne ved Montepuez, ved rubingruvene. I 2017 var det uansett ikke mulig å overse det lenger – Mosambik hadde et problem, i landets mest avsidesliggende men svært ressursrike provins, Cabo Delgado.

I 2019 erklærte Ansar al-Sunna wa-Jamma (ASJW) at de hadde tilsluttet seg den såkalte islamske staten i den sentralafrikanske provinsen (ISCAP). Like etterpå dukket de opp i propaganda fra den islamske gruppa som først var aktiv i Midtøsten. Lokalt kalles de bare «mashababos» – eller ungdommen.

I første halvår av 2020, mens resten av verden stengte ned for pandemien, skiftet islamistene taktikk. Nå var det ikke lenger nok å angripe politistasjon og upopulære administratorer. I mars 2020 angrep islamistene havnebyen Mocimboa da Praia. I månedsvis gikk kampene mellom de mosambikiske styrkene og islamistene. Også den russiske leiesoldatgruppen Wagner ble satt inn for å få kontroll med Mocimboa de Praia. Men de skilte like lite mellom stridende og sivile som opprørerne.

– De hadde helikoptre, og de skjøt fra dem, men vi så ikke mye fra dem på bakken, sier Chica Assumane.

Assumane er nå matriarken i et hus i Pemba. Til sammen 17 mennesker bor i huset. Alle er fra samme familie, og de fleste er kvinner og barn, døtre og barnebarn av Assumane. Selv om hjemstedet nå er under kontroll av hæren, har ikke Assumane planer om å vende hjem.

– På den tiden, hver gang hæren kom, slo de oss. De ba oss ligge ned på bakken og slo oss med batonger, og en gang prøvde de å voldta jentene. Husene våre er nedbrent, så vi blir her.

Én million på flukt

Som provins har Cabo Delgado 2,3 millioner innbyggere, nærmere en million av disse har måttet flykte på grunn av krigen. De fleste, som Assumanes familie, tar inn hos slektninger eller bekjente. Mange er i provinshovedstaden Pemba. Noen er bosatt i leirer under overoppsyn av myndighetene. I skyggen av pandemien og krigen i Ukraina har hjelpearbeidet i Cabo Delgado vært preget av underfinansiering og korrupsjon.

– Nå og da får vi noe hjelp fra Verdens matvareprogram, men det er ikke nok. Vi har også fått pengestøtte, vi får per person, men ikke for alle personene i husholdet. Jeg vet ikke hvorfor, og det blir ikke nok. Men vi føler oss trygge her, og vil ikke vende tilbake, selv om det er vanskelig.

Thomson Phiri, som er talsmann for Verdens matvareprogram i Det sørlige Afrika opplyser til Vårt Land at de har måttet kutte rasjoner til en million mennesker i år, som følge av svikt i finansieringen og høyere matvarepriser. Organisasjonen er forberedt på ytterligere kutt nå i februar 2023.

Tatt til fange

Blant flyktningene i Pemba finnes det også de som ikke kom seg unna islamistene. Abdina – ikke hans fulle navn – opplevde Mocimboa da Praias endelige fall til islamistene, i august 2020.

– Det var mye skyting. Jeg klarte først å komme meg unna og gjemte meg i skogen. Etter seks dager ble det stille. Da vi dro inn i byen igjen, ble vi tatt til fange.

Abdina er i dag 17 år, men husker godt de første dagene i fangenskap.

Da de tok oss, fikk vi valget mellom å bli med dem eller få hodet kuttet av—  Abdina (19), flyktning

– Da de tok oss, fikk vi valget mellom å bli med dem eller få hodet kuttet av. Om vi valgte det første ble vi bedt om å sitere fra koranen, for å se om vi var muslimer. Så kuttet de hoder. De brukte kniv til det, sier han

Abdina påstår også at de kokte noen av hodene, visstnok for å gjøre identifisering av likene vanskeligere etterpå. Nye rekrutter ble tvunget til å se på, de skulle lære. De fikk utdelt macheter. Abdina fikk ikke, han var liten av vekst. Derfor ble han etterlatt da islamistene dro ut igjen.

– Det var en leir i nærheten av Mocimboa da Praia. Fra den dro de ut til landsbyene for å få tak i mat, og de var også ute etter gutter og kvinner. De tok det de fant på markedene, og de tok motorsykler og kjøretøy. Alt kom tilbake til leiren.

Abdina mener han var i leiren rundt en måned, før kamper mellom islamistene og mosambikiske sikkerhetsstyrker gjorde at førstnevnte forlot leiren ved Mocimboa de Praia. Tidslinjen bekreftes av det som finnes av nyhetsrapporter fra Cabo Delgado i den aktuelle perioden.

Havnebyen Mocimboa da Praia, med en befolkning på størrelse med Stavanger, skulle forbli i islamistenes hender i rundt et år, til hæren, med hjelp av rwandiske styrker rykket inn i august 2021. Abdina vil ikke tilbake, han sover dårlig og «har vondt i hjertet» som han sier.

– Har du fått tilbud om noen oppfølging etter fangenskapet?

– Nei, ingenting, annet enn ganja. Det hjelper, sier Abdina som forteller om marihuanaen han døyver traumene med.

Brennmerket

Ved en landsby lengre inne i landet venter Melito og Taibo på meg ved en liten kirke. Begge er rundt tretti år og levde som bønder før de ble bortført av islamistgruppa ASJW. Grunnet stigmaet forbundet med å ha oppholdt seg blant islamistene, bruker vi bare fornavnet på de to, slik vi gjorde med Abdina.

– Jeg var i Macomia for å se til min bestemor da de kom. De tok alle mennene og bandt oss opp, deretter ble vi tatt til basen. Noen ble henrettet der.

Melito drar ned buksene og viser fram et brennmerke på låret. Han har også ett på armen. Han ble utpekt til å være slave for islamistene.

– Mine oppgaver var å hente vann og finne brensel. Vi fikk lite mat. De lovet oss våpen, men de fikk vi aldri, sier Melito.Han drar litt på det når vi spør om livet blant islamistene.

Vi som skulle jobbe ble ofte slått, flere ble syke, og en del døde—  Melito, flyktning

– De snakket med hverandre i koder, og hadde kallenavn. Vi som skulle jobbe ble ofte slått, flere ble syke, og en del døde. Jeg takker Gud hver dag for at han hjalp meg med å unnslippe.

Taibo, som ble bortført året før Melito, er litt mer uklar på hva han gjorde blant islamistene, men han ble trent i bruk av våpen. Og det som er blitt et kjennemerke for islamistene i CaboDelgado: Halshugging.

– De lovet oss belønning for hver person vi drepte. Det fikk vi aldri, forteller Taibo.

Som Melito beskriver Taibo sin tid blant islamistene mer som et fangenskap enn som en del av en kampstyrke, under et angrep i Mocimboa da Praia lyktes han også med å stikke av fra gruppen.

– Det var kaos, vi satte fyr på alt. Da folk flyktet, kastet jeg våpenet og løp med dem.

Bortførte barn

Bortføringer, slik de Abdino, Taibo og Melito beskriver virker å være en viktig del av rekrutteringsprosessen til opprørsgruppen nord i Mosambik. I dette skiller ASJW seg ikke fra andre grupper som har dukket opp i Afrika de siste årene, som Boko Haram i Nigeria. Et kjennetegn ved sistnevnte har også vært de mange kidnappingene av jenter og unge kvinner. Både Abdino, Taibo og Melito forteller om at unge kvinner ble brukt som belønning for krigere som steg i gradene.

Hjelpeorganisasjoner som Redd Barna og FNs barnefond UNICEF betegner bortføringen av barn i Cabo Delgado som «systematisk» og en del av krigens taktikk. I løpet av et år, fra midten av 2020 til midten av 2021 registrerte Røde Kors mer enn 2.600 barnebortføringer i provinsen.

Mosambikiske myndigheter framstiller gjerne konflikten som en front i krigen mot terror, og mener bakmennene kommer utenfra. Abdino, Melito og Taibo møtte alle kommandører som ikke snakket lokale språk blant islamistene. Noen snakket swahili som er mer vanlig i nabolandet Tanzania. Men de fleste var mosambikanere mener de tre. Også andre mener myndighetene forenkler og også underslår sin egen rolle.

– Konflikten har sosiale og økonomiske røtter. Den er politisk og den er kulturell, mener fader Eduardo Andre Rocha Oliver.

Den spanske presten jobber ved bispesetet i Pemba og mener opprørerne misbruker religion. Cabo Delgado er den ene av Mosambiks provinser hvor muslimer er i flertall, rundt 60 prosent. Men innbyggerne tilhører i hovedsak forskjellige sufi-retninger, som også er vanlig andre steder på swahilikysten.

ASJW sverger imidlertid til en type salafijihadisme som ser de sufiske ordenene som dominerer Swahilikysten som vantro. ASJWs røtter kan finnes i en retning som oppstod på Østafrikakysten på 1980-og 1990-tallet som søker å «rense» de lokale islamske tradisjonene fra det de ser på som vranglære.

– Det er en del radikaliserte familier, og særlig unge blir radikalisert. Men det er jo grunner til dette. Det er ikke arbeid å få, det er ekstrem fattigdom i denne delen av landet. Det er ikke helsetjenester eller skolegang for folk. Skal du nå de som kan bli radikalisert, må du også gi dem muligheter. I dag har de ingen, påpeker han.

Han forteller at de religiøse organisasjonene i Pemba gjør det de kan sammen med humanitære aktører for å bøte på lidelsene befolkningen i Cabo Delgado er påført. Den katolske kirken, og Olivers sjef, biskop Antonio Juliasse Ferreira Sandramo, har sagt tydelig ifra både hva de mener om myndighetenes innsats mot opprøret, og verdens reaksjon. Sammen med andre trossamfunn, både kristne og muslimske i området, har de bedt om en mer helhetlig innsats for å løfte den marginaliserte provinsen, som nylig startet eksport av naturgass.

– Og myndighetenes svar, deriblant den humanitære hjelpen, er gjennomsyret av korrupsjon, det er ekstremt kynisk, og de er ekstremt kyniske til den lidelsen vi ser her, mener han:

– Denne krigen fragmenterer samfunnet, den splitter folk, den ødelegger kulturen. Og det er mange som bærer ved til ilden. Dette må slutte med, vi må gi folk her en framtid.

Saken ble første gang publisert i Vårt Land 21. januar 2023.