Norge gir Etiopia fem millioner kroner til et migrasjonssenter – ifølge justisminister Wara for å få returnert 229 etiopiere. Hva er viktigst: Stoppe migranter eller bekjempe fattigdom? Norsk bistand handler stadig mer om hvem vi ikke vil ha her, snarere enn hvordan det går der.
(Publisert i Dagsvisen 10. mars 2019)
Det raser en debatt om norske interesser i bistand. Det har alltid vært et element av egennytte i bistand, men de siste tiårene har det hett at bistandsmidler er noe vi gir ut ifra hvilke behov som finnes, for tida definert i FNs bærekraftsmål. Likevel: Bistandsvinnere er stadig næringsliv eller land hvor vi er engasjert også på annen måte enn behovet for fattigdomsbekjempelse. Afghanistan og Sør-Sudan – der vi også har vært engasjert militært og diplomatisk – har vært på bistandstoppen siden årtusenskiftet, forbigått av et stort behov for nødhjelp til Syria de siste år.
Sittende regjering representerer ytterpunktene i debatten om hvorvidt vi skal bruke bistand i henhold til norske interesser. Mens Kristelig Folkeparti – som har utviklingsministeren – mener at fattigdomsbekjempelse uten bindinger er viktigst, vil regjeringspartner Fremskrittspartiet ha mer strategisk bruk av bistand. Ikke minst på feltet migrasjon og flyktninger. Det er også her regjeringen har måttet tåle kritikk den siste uka, gjengitt i fagbladet Bistandsaktuelt.
Saken er at Norge ga Etiopia fem millioner kroner til et migrasjonssenter like i forkant av at det ble inngått en ny returavtale med landet. Senteret skal hjelpe Etiopia med å ta imot egne borgere som returneres. Ifølge justisminister Tor Mikkel Wara er avtalen viktig for å få returnert 229 etiopiere som har fått avslag og sitter i norske asylmottak, den største enkeltgruppen med avslag her i landet, ifølge NRK. Både midlene til senteret og returavtalen har vært forhandlet fram gjennom Frps Justisdepartement. Etiopia har vært et populært reisemål for norske justispolitikere de siste årene. Både tidligere statssekretær Jøran Kallmyr og tidligere justisminister Sylvi Listhaug har begge tatt turen.
Men Etiopia seiler opp som viktig land av flere grunner for Norge. Nå har også utviklingsminister Dag Inge Ulstein og statsminister Erna Solberg vært på besøk – med litt bredere portefølje enn å få returnert asylsøkere.
En av grunnene er at Den Afrikanske Union (AU) har sitt sete i Addis Abeba, og skal man få til litt mer enn returer er det AU som må om bord.
Her har det imidlertid skjært seg litt i det siste mellom afrikanske og europeiske diplomater. Ifølge et lekket notat som britiske The Guardian har fått tak på, ønsker AU å parkere europeiske forsøk på å opprette mottakssentre for migranter og flyktninger i Afrika. Dette er noe EU og europeiske enkeltland har arbeidet med de siste årene, vi kjenner også igjen slike forslag her hjemme, blant annet fra Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg. EU har allerede en avtale med Libya, men AU vil nå oppfordre andre land langs Middelhavet og i Vest-Afrika til ikke å inngå nye avtaler. Årsaken er blant annet de forferdelige forholdene i de libyske sentrene.
Afrikanske diplomater hevder, med en viss tyngde, at avtalene og mekanismene som EU så langt har gått inn for, ikke tar tilstrekkelig hensyn til menneskerettighetene. Bare dager etter at The Guardian kunne presentere det lekkede AU-notatet, viste britiske Channel 4 en lengre reportasje som dels var satt sammen av videoer og bilder smuglet ut av de libyske sentrene. Ved sentrene, som EU nå samarbeider med den libyske kystvakta for å sende migranter og flyktninger tilbake til, synes det som mishandling og tortur er vanlig. Det hevdes også at mennesker som havner her, ofte selges tilbake til menneskesmuglere. Channel 4s reportasje kan underbygges med feltarbeid gjort av FNs kontor for menneskerettigheter (OCHA). Mot slutten av 2018 intervjuet kontoret 1300 migranter som hadde vært eller var i Libya. Blant deres funn var blant annet at en «overveldende majoritet» av kvinner og tenåringsjenter var blitt utsatt for gjengvoldtekt.
Historier om forhold ved de EU-støttede sentrene i Libya siver tilbake til opphavslandene til ofrene. Dette opprører afrikanske diplomater. De oppfatter ikke dette som en felles prosess hvor rettighetene til dem det gjelder blir ivaretatt. EUs framgangsmåte behandler heller ikke afrikanske land som likeverdige partnere, men reproduserer et gammelt mønster i maktforholdene mellom de to kontinentene. Afrikanske politikere og kommentatorer nøler ikke med å bruke ord som «nykolonialisme».
Det er også et annet problem med den tilnærmingen som både EU, norske myndigheter og andre enkeltland i Europa har til migrasjon i Afrika: Alt settes inn på å stoppe en svært liten gruppe. Åtte av ti afrikanske migranter forlater aldri Afrika ifølge AU. Det er fortsatt regional migrasjon som er den største utfordringen. De aller fleste av kontinentets flyktninger holder seg også på kontinentet. Av dem som forlater kontinentet, utgjør de med arbeids- og studietillatelse det store flertallet.
De som reiser uten arbeids- eller studietillatelse over Middelhavet, eller gjennom Sinaiørkenen mot Europa, er altså en liten gruppe i en liten gruppe av migranter og flyktninger. Men de får svært mye oppmerksomhet. For afrikanske land er altså ikke utfordringene å stoppe denne lille gruppen, men heller håndtere det rekordhøye antallet regionale flyktninger og skape trygge forhold for migrasjon mellom landene. Framfor alt trenger man kunnskap i denne prosessen, man må høre på de landene det gjelder, og de befinner seg sør for Middelhavet, og i stor grad også sør for Sahara. Det burde også være i Norges interesse, uavhengig av hvem som vinner dragkampen innad i regjeringen om bistandspengene.