I skyggen av Zuma

Print More

Etter ni år som Sør-Afrikas president, måtte Jacob Zuma trekke seg etter press i februar 2018 (Flickr/CC-BY-ND-2.0)

Skandaler, korrupsjon og tvekamp om toppverv. Det er en skjebneuke for Afrikas eldste og mest prestisjetunge frigjøringsbevegelse.

(Agenda magasin, 4. desember 2017)

– En «fanget» aktor er mer farlig enn en fanget dommer.

Oppe på podiet i en forelesningssal ved Witwatersrand-universitetet i Johannesburg forsøker redaktøren for news24, et av Sør-Afrikas ledende nyhetsnettsteder, å dissekere det som er landets absolutt mest omtalte begrep i 2017, nemlig «state capture»: Det å ta en stat til fange, holde den som gissel.

Redaktøren det er snakk om heter Adriaan Basson. Ved siden av ham sitter journalistveteranen Jaques Pauw, som nå er i søkelyset for å ha lekket «statshemmeligheter» i en brennbar bok om president Jacob Zuma, og ved siden av ham igjen, Susan Comrie fra gravenettverket amaBhungane.

En lang rekke avsløringer

Dette er journalister som det siste året har ledet an i avsløringene av korrupsjon og maktmisbruk som har gjort nettopp «den tilfangetatte staten» til buzzord.

Pauw har gjort det gjennom boka «The presidents keepers». Den beskriver hvordan Zuma og hans allierte har tatt over, og nå kontrollerer, både etterretningen og kemneren, som går unde navnet South African Revenue Services (SARS).

Comrie har gjort det gjennom offentliggjøringen av de såkalte «guptaleaks», altså epostkorrekspondansen som viser hvordan den beryktede Gupta-familien gjennom Zumas familie, spesielt sønnen Duduzane, har hatt begge hendene i honningkrukka.

– «State capture» skjer fordi kontrollen ikke er der lenger, sier hun.

– Kretsen rundt Zuma har bygget ned spesialenhetene Hawks og Scorpions, SARS, riksadvokatens kontor og så videre, dermed ligger det åpent, fortsetter Comrie.

Republikken Gupta

Journalistene befinner seg nå i frontlinjen i en kamp for å ta staten tilbake. Selv om journalistikken skaper bølger, er det likevel i det politiske landskapet at en mulig endring tvinger seg fram.

Det kan skje når African National Congress (ANC) denne uka samler seg til nasjonal konferanse, en begivenhet som finner sted hvert femte år. Her er de ledende posisjonene i partiet, og dermed i Sør-Afrika, oppe til votering.

Denne gangen skjer det mens ANC er i alvorlig trøbbel. Kontinentets eldste og kanskje mest prominente frigjøringsbevegelse fostret folk som Albert Luthuli, Nelson Mandela og Walter Sisulu.

Nå er partiet imidlertid best kjent for sine mange skandaler. President Jacob Zumas regjeringstid har vært preget av både korrupsjonsanklager og fraksjonskamper i partiet.

Tvekamp om toppverv

Vervet hans er den viktigste posisjon som skal fylles under konferansen. Når det er avgjort, vet vi også hvem som blir partiets presidentkandidat 2019 og mest sannsynlig Sør-Afrikas neste president.

De to toppkandidatene er visepresident og tidligere fagforeningsmann Cyril Ramaphosa på den ene siden, og Jacob Zumas ekskone, tidligere toppdiplomat Nkosazana Dlamini-Zuma, på den andre.

Mens Ramaphosa har stor støtte i byene og blant dem som er skeptiske til den politiske utviklingen under president Zuma, representerer Dlamini-Zuma en videreføring av Zuma- regimet, et styre som har hatt spesiell stor støtte på landsbygda i delstater som Mpumalanga og KwaZulu-Natal.

Et annet ord for korrupsjon

For virkelig å forstå hva som står på spill her, må vi tilbake til buzzordet «state capture» og utviklingen i Sør-Afrika siden 1994.

– «State capture» er et annet ord for korrupsjon, egentlig, forklarer William Gumede, kommentator, statsviter, og leder for Democracy Works Foundation.

Gumede, som også er tidligere redaktør i avisa Sowetan, beskriver et system der man sakte har endret spillereglene slik at man kan tjene gode penger, uten å risikere rettsforfølgelse.

– Dette er på ingen måte nytt i Afrika eller Sør-Afrika forteller Gumede. Regionen har eksempler som Angola, der man i mange år bygget et system som lot en liten elite skume fløten av det meste av den økonomiske aktiviteten.

En arv fra apartheidtiden

I Sør-Afrika perfeksjonerte ANCs forgjengere, altså Nasjonalistpartiet og Apartheidregimet de styrte, et system der politikk og næringsliv hang tett sammen.

Spesielt gjaldt dette i den stadig mer omfattende militærindustrien som Apartheidsstatens overlevelse ble stadig mer avhengig av. Det var et system av falske fakturaer, skyggeselskap og hemmeligheter.

– Apartheidstaten skapte falske organisasjoner og bedrifter som ble tildelt store kontrakter. De tilpasset reglene, slik at man hele tiden kunne vise til at man jo fulgte dem. At man var en ansvarlig stat, men i virkeligheten var det hele gjennomkorrupt, sier Gumede.

Apartheidstatens politiske økonomi ble kraftig kritisert av frigjøringsbevegelsen – helt til denne selv skulle drive staten. Etter 1994 møtte korrupsjonskulturen, denne måten å drive staten på, kulturen i en frigjøringsbevegelse som i flere tiår hadde drevet et skyggespill.

Hemmelighetskremmeriet og fokus på sikkerhet var en helt nødvendig del av frigjøringskampen. Men nå ble den også en del av det nye Sør-Afrika.

– Det hele startet med gruvesektoren

ANC tok altså aldri et skikkelig oppgjør med korrupsjonen i toppen, i stedet brakte de altså med seg en egen kultur fra frigjøringskampen, preget av mistenksomhet og hemmelighetskremmeri.

Heller ikke dette er imidlertid hele forklaringen. William Gumede peker også på en tredje kultur, med enda dypere røtter, som preget det gamle Sør-Afrika og som fortsatt preger landet i dag.

– Det er en tredje faktor her, en tredje kultur, og det er bedriftskulturen i Sør-Afrika, sier han.

– Det hele startet med gruvesektoren. Stat og gruvesektor har hele tiden stått tett sammen i Sør-Afrika, og gjør det ennå. Vi har fått et økonomisk system som er svært utbyttende, med alt det innebærer av lovløshet.

Zumas trøblete fortid

Både Mandela og Mbeki lot dette systemet skure og gå. Så kom Jacob Zuma, som med sin bakgrunn fra ANCs eget etterretningsapparat, virkelig visste hvilke strenger han skulle spille på.

Zuma havnet i trøbbel allerede under sine forgjengeres regjeringstid. I 1998 ble det avslørt korrupsjon knyttet til kjøp av jagerfly fra Sverige, i episenteret for denne skandalen sto Zumas finansielle rådgiver Schabir Shaik.

Shaik havnet også i søkelyset da en lignende skandale ble rullet opp i 2004. Denne gangen var det kjøpt fregatter, og denne gangen ble Zuma trukket med i dragsuget.

Saken ble brukt av president Thabo Mbeki da han kvittet seg med Jacob Zuma, som den gang var visepresident, året etter. Zuma var imidlertid ikke ferdig, og to år etter å ha blitt avsatt som visepresident utfordret han Mbeki ved partiets nasjonale konferanse i 2007.

Systematisk nedbygging av kontroll

En koalisjon av fagforeninger, ungdomsbevegelse og andre som var misfornøyd med Mbekis økonomiske politikk sikret den korrupsjonssiktede politikeren seieren. Like etter måtte Mbeki gå av som president, visepresident Kgalema Mothlante rykket opp, fram til Jacob Zuma ble valgt som president året etter.

I de to periodene som har fulgt, har presidenten systematisk bygget ned noen av de institusjonene som etterforsket skandalene han selv var involvert i, som spesialenheten Scorpions og Riksadvokatens kontor.

Siden har veien ligget åpen for de som vet å bruke systemet, og ikke minst de indiske forretningsbrødrene Ajay, Rajesh og Atul Gupta

– Om du er så skruppelløs som det Zuma har vist seg å være, så vet du hvordan du skal utnytte dette systemet, sier Gumede.

Tiden etter Zuma

Selv om Zuma har klart å vri seg unna anklager og rettsprosesser så langt, dels ved å bygge ned de institusjonene som har gått etter ham, innhentes han altså nå av de politiske prosessene i regjeringspartiet.

Zuma har sittet to perioder og kan dermed ikke stille som kandidat igjen. ANC må velge ny leder og presidentkandidat. Og i dette spørsmålet står det altså mellom to kandidater, nemlig Zumas visepresident Ramaphosa og Nkosazana Dlamini-Zuma.

Sistnevnte regnes som representant for en videreføring av Zumas dominans i sørafrikansk politikk, noen som selvsagt ikke er like populært i alle leire.

Massakre av streikende

Selv om førstnevnte, altså Ramaphosa, har tatt et tydeligere oppgjør med den korrupsjonskulturen som ser ut til å ha bygget seg rundt Zuma, er også hans karriere plettet.

Ramaphosa er gammel fagforeningsmann, men det forhindrer ikke at han knyttes til skandalene rundt Marikana-massakren i 2012, der 34 streikende gruvearbeidere ble plaffet ned av politiet.

Ramaphosa satt den gang i styret for selskapet som drev gruven, og er i ettertid blitt beskyldt for å ha deltatt i mørkleggingen av det som skjedde. Det tok flere år før Ramaphosa sa unnskyld til arbeidernes familier, en unnskyldning mange mener at var altfor spak og at kom altfor sent.

Hva blir igjen av ANC?

Uansett hvem som går seirende ut etter helgas nasjonale konferanse, etterlates et dypt splittet parti, påpeker Gumede

– Hva som blir igjen av ANC? Partiet er jo nå delt omtrent i to i lederspørsmålet. Uansett hvem som taper den striden, er tonen nå såpass uforsonlig at vedkommende kan komme til å splitte partiet, sier han.

– Zuma-fraksjonen har spesielt to segment av befolkningen, den fattige landsbygda og de som faktisk har fått velferdstjenester gjennom ANC, fortsetter Gumede. Mot dette står de urbane, de med noe utdanning, som leser aviser og har andre nyhetskilder enn den statlige nyhetskanalen SABC.

Partisplittelse kan skje

Her har de nesten daglig det siste året kunnet lese saftige nye detaljer rundt korrupsjon i toppen.

Uavhengig av hvem som vinner vil man se en avskallingen etter denne ukas konferanse, tror Gumede. Og kanskje også et nytt parti

– Det er en fastlåst situasjon i partiet mellom de to fraksjonene. Mange sitter også på gjerdet og venter. Enten så ender konferansen i totalt kaos, eller så ender den med at den tapende fraksjonen går ut. Uansett er partiet sterkt svekket, og det vil vises ved neste valg, sier Gumede.

Etterspillet

Kanskje er det også nødvendig. På tross av alle avsløringene det siste året, ser det nemlig ikke ut til at hovedpersonen Jacob Zuma selv tar beskyldningene mot ham på alvor.

Jaques Pauw, mannen som altså står bak årets mest kontroversielle bok i Sør-Afrika, får stadig spørsmål om etterspillet. Det fikk han også da han talte ved Witwatersrand-universitetet nylig.

– Ingenting, ingenting har skjedd. De bryr seg ikke, de etterforsker nå meg, ikke Guptaene, sa han

Med ANCs konferanse nært forestående skal Pauw denne uka møte hos politiet, han vet ennå ikke om han er siktet for noe – og eventuelt hva.

nyhetsbrevet

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *