Bevegelsen som ga Sør-Afrika flertallsstyre er for lengst blitt et parti som jobber for interessene til de få. Nå kan det brytes opp.

I Johannesburg i Sør-Afrika denne uka blåste det kaldt. Det hadde vært en turbulent uke i regionen, i Zimbabwe tok hæren grep og avsatte Robert Mugabe, i Angola måtte Isabel dos Santos, datter av tidligere president Jose Eduardo dos Santos fratre som sjef for det mektige oljeselskapet Sonangol.

Et øyeblikk ble Sør-Afrikas egne politiske skandaler overdøvd. Men antagelig ikke lenge. African National Congress (ANC) partiet som har styrt landet siden 1994, er i krise. Og landsmøtet er bare noen uker unna. Der står lederstriden mellom visepresident og tidligere fagforeningsleder Cyril Ramaphosa og ekskona til sittende president Jacob Zuma, Nkosesana Dlamini-Zuma. De siste månedene har det foregått delegatvalg, noe som har utviklet seg til litt av et oppgjør mellom Zumaleiren og utfordrer Ramaphosa. I Eastern Cape har stoler flydd veggimellom, anklager om snusk og fanteri har dukket opp i andre viktige delstater som president Zumas KwaZulu-Natal og Mpumalanga. Flere steder er valgene blitt gjenstand for retttsprosesser. For mange av de 4700 delegatene er det et oppgjør om partiets sjel.

I stridens kjerne står selvsagt president Jacob Zuma og fenomenet kjent som «state capture».

 «State capture» er årets buzzord i Sør-Afrika, betegnelsen gitt på spesielt en families kontroll på presidenten og hans krets, og kan vel løst oversettes som kidnapping av staten. Guptaene som brødrene Atul, Ajay og Radesh Gupta bare er kjent som, kom til Sør-Afrika i 1993 fra Uttar Pradesh i India. Ti år senere startet Guptaenes tilnærmelser til daværende visepresident Jacob Zuma. I de fjorten årene som har gått siden den gang har Zumas familie, og Guptaene hatt et nært forhold, så nært at en del kritikere i Sør-Afrika nå har begynt å omtale landet som Republikken Gupta, eller Republikken Zupta.

– «State capture» er et annet ord for korrupsjon egentlig forklarte professor i statsvitenskap og kommentator William Gumede meg i forrige uke da jeg besøkte han på hans kontor. Det handler om å sakte men sikkert endre systemet i en egen favør, alt tilsynelatende innenfor lovens rammer. Anklagen er altså at en familie, med en rekke virksomheter, langsomt har infiltrert kretsen til landets mektigste mann, påvirket styre og stell, til egen vinning, for så å bruke systemet for å forsvare det.

Også selve partiet har blitt kidnappet. ANC var aldri så enhetlig som de kanskje framsto i verdensopinionen etter at Nelsom Mandela ble president i 1994. Men virkelig ille ble det under oppgjøret mellom tidligere president Thabo Mbeki og nåværende president Jacob Zuma i 2005. Begge parter anklaget hverandre for urent spill, med rette. Men det endte med at Mbeki tapte, og ved landsmøtet i 2007 ble han fratatt tronen i partiet. I 2009 ble Zuma president.  Siden da har han sikret seg kontrollen med partiet som gjerne kaller seg kontinentets eldste, med stadige avskallinger av kritikere. Nye partier har oppstått, og også fagforeningen er splittet-

Hvordan Zuma har endret systemet sammen med Guptaene blir stadig mer åpenbart, det siste året har det sørafrikanske publikum kunnet lese og høre om stadig nye skandaler knyttet til Zuma, og Guptaene. Landets togsystem og strømnett er rammet. Det er avslørt at Guptaene har kjøpt PR-tjenester for å sverte Zumas kritikere. Ikke minst pressen. I mai fikk gravejournalister fatt på en stor lekkasje email. De såkalte «guptaleaks» gir kjøtt på benet til anklagene mot Zuma. Ved siden av Gupta-skandalene, kom en av Sør-Afrikas presseveteraner Jaques Pauw nylig med en bok som blant annet avslører et etterretningsvesen ute av kontroll, også landets kemnervesen er satt ut av spill, noe som selvsagt gjør det lettere å stikke bort formuer bygget på tvilsom måte. ANC, som dels er avhengig av støtte fra den såkalte trepartsalliansen den har med landets største fagforening Cosatu og det sørafrikanske kommunistpartiet SACP, blir nå advart både av sine venner og sine fiender. Det er nok nå.

16 desember starter ANCs landsmøte, denne dagen er i dag kjent som forsoningsdagen, men har tidligere vært kjent både som «Dinganes dag» og «paktens dag». Historien skal ha det til at en liten gruppe nybyggere denne dagen inngikk en pakt med Gud og deretter slo den mektige zulukongen Dinganes hær ved «Blood River». For ANC har dagen vært kjent som «Kampens dag», og det var på denne dagen i 1961 de lanserte sin første sabotasjekampanje ved å sprenge i filler høyspentmaster. Hva som vil skje på denne dagen og de påfølgende i år er foreløpig usikkert.  Alt bråket rundt delegatvalgene, og alle avsløringene som fortsetter å å ramme Zuma og hans krets, antyder at det kan ligge an til enda splittelse i partiet, og denne gangen en splittelse som tar med seg en betydelig del av velgermassen.

For det som er sikkert er at det ANC som var, neppe vil reise seg igjen denne gang. Splittet eller ei, ved valget i 2019 ligger de an til å miste majoriteten de har hatt siden Nelson Mandela ble valgt som president i 1994. Og det er nok på tide.

Print Friendly, PDF & Email