Verdens yngste nasjon er i krise. Partene i Sør-Sudan har en uke på seg til å godta en avtale – uansett risikerer man at situasjonen går fra vondt til verre.
Tidlig i juni fikk deler av befolkningen i den oljerike delstaten (fylket) Unity i Sør-Sudan beskjed av sine politiske ledere om å evakuere med kveget sitt til provinshovedstaden Bentiu. Rundt 20 000 mennesker skal ha fulgt ordren. De søkte tilflukt hos den lokale FN-styrken UNMISS utenfor Bentiu. Området var allerede tømt for voksne menn. De gjenværende var eldre, kvinner og barn. De neste ukene ble landsbyer brent, gutter drept, kvinner og jentunger voldtatt og i flere tilfelle drept etterpå. Det livsviktige kveget ble stjålet.
Overgrepene er beskrevet i en rapport lansert av Human Rights Watch for et par uker siden. Både regjeringshæren og allierte militsgrupper skal ha stått bak overgrepene. En klan av Nuer-folket pekes spesielt ut. De som ble angrepet er også nuere, men av en annen klan. Under råskapen i utførelsen, ligger tidligere overgrep mot befolkningen i dette området.
Oljefeltene i området har vært et episenter for konflikter siden 1980-tallet. Det mangler ikke på folk som vil hverandre vondt fordi de ikke tilhører samme familie, klan eller fraksjon. Opprørsleder Riek Machar vokste opp ikke langt unna. Det hjelper selvsagt ikke at mye av Sør-Sudans olje befinner seg her.
En lang og tragisk historie kort oppsummert: Den nåværende konflikten brøt ut i desember 2013. De to hovedopponentene var president Salva Kiir og hans tidligere visepresident Riek Machar. Landet hadde da vært selvstendig i bare to og et halvt år. Kampene startet i hovedstaden Juba, men spredte seg raskt til flere større provinshovedsteder, og deretter ut i provinsene. Tusenvis har blitt drept, og over to millioner drevet på flukt.
Da kampene brøt ut i Juba, kastet president Kiir flere tidligere medarbeidere i fengsel. De som siden har sluppet løs, er en del av forhandlingene rundt en fredsprosess som pågår i nabolandet Etiopias hovedstad Addis Abeba, hvor også Kiir og Machar har sine representanter. Prosessen er organisert av IGAD (Intergovernmental Authority on Development) og «troikaen». Sistenevnte består av USA, Storbritannia og Norge. Så langt har prosessen – som startet i januar 2014, en drøy måned etter utbruddet av konflikten – ført til sju avtaler, som alle er blitt brutt i løpet av kort tid. Nå har IGAD og ֿ«troikaen», hvor Norge altså er med, lansert et utkast til ny avtale. Partene har frist til 17 august å skrive under.
Generalsekretær Liv Tørres i Norsk Folkehjelp – en organisasjon med en helt spesiell historie og tyngde i Sør-Sudan – møtte president Salva Kiir i Juba rett før helgen. Hun forteller at Kiir ikke er særlig fornøyd med utkastet han er forelagt, og at det heller ikke er særlig optimisme å spore i hovedstaden. I det 77 sider lange utkastet som partene er blitt presentert, inngår blant annet en demilitarisering av Juba, noe Kiir neppe vil gå med på. Han vet han lever farlig i det fraksjonerte politiske landskapet i Sør-Sudan. Andre stridspunkter gjelder politisk representasjon og integrering av ymse væpnede styrker i landet. Det skal med andre ord en del til for at man skal lykkes med en avtale.
Og selv om president Kiir, opprørsleder Riek Machar og andre opponenter inngår en avtale i Addis Abeba, er det ingen garanti for at mindre fraksjoner og militsgrupper legger ned våpnene. Krigen har skapt et maktvakuum i store deler av landet, der enhver med en viss mengde våpen kan hevde seg. Blodfeider, kvegkonflikter, klanoppgjør og fraksjonskamper er alle nå en del av krigsteateret i verdens yngste stat. Det er også massedrap, rensing av hele områder, som i Unity, sult og masseflukt. Mot alt dette står en liten FN-styrke, UNMISS, sammen med representanter for internasjonale nødhjelpsorganisasjoner. Deres innsats er imponerende, men langt fra nok. Historiene fra området Unity og andre deler av Sør-Sudan, viser at det ikke er noe alternativ til å inngå avtale. Dette må ta slutt, og helst snart.
Situasjonen i Sør-Sudan har siden desember 2013 gått fra vondt til verre. Man skulle tro det fantes en absolutt bunn, men med store mengder våpen i omløp, knappe ressurser, mye mistillit og militsgrupper ute av kontroll, kan det faktisk også bli verre. «Man skal ikke rope ulv, ulv hele tiden», fortalte Tørres meg etter hjemkomst i helgen «samtidig må det sies at det må gjøres betydelig mye mer nå. Landet står på kanten av stupet.»
Sør-Sudans naboland i IGAD, har selvsagt en viktig rolle å spille, men det har også «troikaen» (der altså Norge inngår). Det er bare fire år siden politikere fra Norge var med å feire og sole seg i glansen av en ny og selvstendig stat. Den seige og langvarige fredsprosessen i Addis Abeba er selvsagt ikke like festlig – men desto viktigere. Men det haster om en katastrofe skal unngås.
