Min reise til en utkant av en utkant var langs en lang gjørmete vei, knapt farbar i regntiden i Uganda, og ved enden av reisen en vanskelig tilgjengelig leir: En av de største flykningeleirene.
Det tok meg en dag å kjøre humpetitten dit fra hovedstaden Kampala, og det tok enda noe tid å komme gjennom hele området.
Men flyktningleiren Kyangwali er ikke bare avsidesliggende – det er nesten alle steder flyktninger bosatt i Uganda. Kyangwali er gammel. Leiren er som et kart over regionen nylige historie. Hit kom rwandere og burundiere på 1960-tallet, på flukt fra massakrer, et frampek til det som skulle bli det rwandiske folkemordet i 1994. Her kom sudanere på flukt fra et opprør i sør på samme tid, den første sudanske borgerkrigen som endte i 1973. Så var Uganda selv en krigssone, før sudanere igjen kom som følge av den andre borgerkrigen på 1990-tallet.
På samme tid tok Kyangwali imot nye flyktninger fra Rwanda, først tutsier drevet ut av nye massakrer, så hutuer, som ble drevet nordover av sine egne frender, de som utførte folkemordet på bortimot en million mennesker. Deretter kom kongoleserne for alvor i kjølvannet av borgerkrigen som ble utløst av de samme flyktningstrømmene fra Rwanda. Kongoleserne har fortsatt å komme, sammen med sørsudanere, nå på flukt fra borgerkrigen som brøt ut etter at staten som ble skapt av de to første sudanske krigene brøt sammen.
Forvirret? Vel, Kyangwali ligger altså i en svært ustabil og ulykkelig region. Leirens i overkant 111.000 innbyggere er noen av de minst håpefulle på planeten. Hit kommer akkurat nå mellom 80 og 100 mennesker om dagen fra en ny opprørsoffensiv i Den demokratiske republikken Kongo. Nevnte jeg at leiren nå også ligger i utkanten av et stort ebolautbrudd?
Den stedlige representanten for FNs høykommissær i Kyangwali, Paul Nsiela, selv kongoleser, var derfor oppriktig takknemlig da han sist uke ville at jeg skulle overbringe en takk til Norge, et av få land som aksepterer såkalte overføringsflyktninger fra Kyangwali – på folkemunne også kjent som kvoteflyktninger. I fjor var bortimot halvparten av alle i Norges kvote kongolesere fra ugandiske leire. De aller fleste fra Kyangwali. I år vil rundt en tredel av overføringsflyktningene Norge skal ta imot komme fra denne leiren i vestre Uganda.
Nsiela var takknemlig fordi Norge altså har tatt imot noen av dem som strever mest i Kyangwali. Han sa ikke at det ville være bedre å bruke pengene vi har brukt på disse flyktningene på «flere der de er» altså det området Nsiela er ansvarlig for. For han vet at dette ikke er et nullsumsspill eller at flyktninger er et regnestykke der man enkelt kan dividere eller gange utgifter. Flyktninger passer rett og slett ikke i et excelark, og det er noe alle som jobber med dem er klar over.
Tidligere justisminister Sylvi Listhaug har endog kalt det å øke antallet overføringsflyktninger for «uetisk», man kan hjelpe så mange flere der de er, må vite, om vi bare holder kvoten lav. Det hadde jo selvsagt vært en smal sak om det var slik det hang sammen, og om man virkelig økte bidragene til «der de er» hver gang man tok i bruk denne retorikken. Men slik er det altså ikke. FNs høykommissær har ansvaret for rekordmange 70 millioner flyktninger i år, og mange av dem sitter fast, ikke langt fra tilsynelatende uløselige eller fastlåste konflikter i hjemlandet, under svært varierende, og for mange av dem, farlige forhold. I denne situasjonen har UNHCR bedt om både økte bidrag, og at tredjeland tar en større del av ansvaret.
Det siste er viktig. Politisk er det viktig fordi tredjeland, de fleste av dem ganske mye rikere enn store vertsland som Uganda, må vise at de tar sin skjerv, når noen land tar en svært stor skjerv. Men det er også viktig for å avlaste et system som i mange områder er strukket til bristepunktet, ved å hente ut noen av de mest sårbare, som også er vanskelig å ta skikkelig hånd om i megaleirer, og som trekker tungt på de få ressursene som kan være tilgjengelig der; folk med funksjonsnedsettelser, enslige mødre uten familienettverk, kronisk syke og ikke minst, folk som kanskje har noe å frykte fra andre i samme leir. Det siste kan det være en del av nettopp i en leir som Kyangwali, hvor konflikter har gått i generasjoner, og det er ingen mulighet for verken repatriering eller et trygt liv i nærområdet.
UNHCRs definisjon på hvem som kan være aktuell for overføring til et tredjeland, er de flyktningene som i det første landet de kommer til (ofte nærområdet) fortsatt opplever «fare for helse og sikkerhet». I fjor regnet UNHCR med at 20 millioner av verdens flyktninger kunne kvalifisere til overføring, men bare 81.300 fikk en varig og trygg løsning. Og rundt 1000 av disse var altså kongolesere som fikk komme til Norge.
Nettopp Den demokratiske republikken Kongo og Syria topper listen over opphavsland for flest overføringsflyktninger. Flyktningene hentes i hovedsak ut av fire land med stor flyktningbefolkning; Libanon, Tyrkia, Jordan og Uganda. Norge har i år gjort kvoten større, og skal hente både kongolesere fra Uganda og sørsudanere fra Etiopia, et annet stort vertsland. Rent etisk er det en helt riktig beslutning, og politisk kan det også lønne seg å bidra med å opprettholde et system for verdens forfulgte. For mange av innbyggerne i Kyangwali er det et bitte lite håp.
Nettopp Den demokratiske republikken Kongo og Syria topper listen over opphavsland for flest overforingsflyktninger. Flyktningene hentes i hovedsak ut av fire land med stor flyktningbefolkning; Libanon, Tyrkia, Jordan og Uganda. Norge har i ar gjort kvoten storre, og skal hente bade kongolesere fra Uganda og sorsudanere fra Etiopia, et annet stort vertsland. Rent etisk er det en helt riktig beslutning, og politisk kan det ogsa lonne seg a bidra med a opprettholde et system for verdens forfulgte. For mange av innbyggerne i Kyangwali er det et bitte lite hap.