<class="pf-content>Aldri har vi hatt et mer omfattende internasjonalt lovverk for å ta tak i grove krigsforbrytelser. Så hvorfor brukes det ikke?</>

Spørsmålet er ikke om vi har råd til en straffeprosess mot Isil-krigere og deres medhjelpere, men om vi har råd til å la være.

(Bistandsaktuelt, 5. april 2019)

Aldri har vi visst så mye om overgrep og forbrytelser som foregår i krig, aldri har vi hatt et mer omfattende internasjonalt lovverk for å ta tak i grove krigsforbrytelser. Så hvorfor brukes det ikke? Det siste året er det spesielt to saker som har aktualisert debatten om Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og apparatet vi har for å stille folk til ansvar for de verst tenkelige forbrytelsene. Myanmar anklages for å fordrive rohingyaer og Isil i Irak anklages for å ha stått bak folkemord på jezidiene.

«De som kan være skyldige i grove forbrytelser i Syria og Irak kommer fra mer enn 60 forskjellige land. Inkludert Norge.»

Debatt om internasjonal straffeforfølgelse for verdens verste forbrytelser, oppsummert i de to kategoriene forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser, er noe vi har hatt lenge. Fart i seilene fikk debatten for alvor etter andre verdenskrig. Mens krigsoppgjøret etter første verdenskrig hadde fokusert på økonomisk kompensasjon, i tråd med tidligere oppgjør, representerte oppgjøret etter andre verdenskrig, både Nürnbergprosessen og Tokyoprosessen (mot forbrytelser gjort under krigen i Asia) noe nytt.

Nå ble enkeltpersoner stilt til ansvar, ikke bare stater. Straffene som ble ilagt handlet ikke om å kompensere eventuelle stater, men om å søke rettferdighet for mennesker utsatt for overgrep. Begge prosessene satte folkerettslig presedens, og nå begynte man å diskutere en mer permanent rettsordning. I de påfølgende årene kom FN og menneskerettserklæringen. Dessuten kom Genevekonvensjonen, ofte kalt krigens folkerett.

Forslag ble lagt i skuffen

I samme periode, altså mot slutten av 1940-tallet, startet man arbeidet med å få på plass en internasjonal straffedomstol. Snart la imidlertid den kalde krigen seg som et vammelt og kjølig teppe seg over forsøkene. I femti år lå forslag om en internasjonal straffedomstol i skuffen før Trinidad og Tobago brakte det opp igjen i 1989.

1990-tallet bød dessverre på flere anledninger til å prøve ut ulike former for internasjonal strafferett. Sammenbruddet i Jugoslavia og folkemordet i Rwanda endte i begge tilfeller med at man nedsatte såkalte ad-hoc-domstoler. Fordi det ikke fantes noen domstol som kunne ta seg av oppgjørene, ble de opprettet i ettertid, derav betegnelsen «ad-hoc». Begge domstolene var opprettet av Sikkerhetsrådet. I tillegg ble det i løpet av tiåret opprettet såkalte hybrid-domstoler, domstoler som tok i bruk både internasjonalt og nasjonale lovverk for å få dømt krigsforbrytere. Slik fikk man stilt folk ansvarlig i blant annet Kambodsja og Sierra Leone.

En tredje variant av rettsoppgjør var Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon. Her ble det gitt strafferabatt mot innrømmelser. Formålet var som tittelen antyder like mye å få et godt bilde av hva som hadde skjedd, og formidle dette til en befolkning med behov for forsoning, som rettferdighet i seg selv. Derfor tok kommisjonen opp et bredere spekter av forbrytelser, store og små, enn de mer formelle domstolene.

Men det skulle gå enda noen år før ideen om en internasjonal strafferettsdomstol, slik den var formulert alt på 1940-tallet, ble virkelighet. Det skjedde i 2002. Domstolen har siden den gang pådratt seg et rykte for å gå etter afrikanere, dels med rette, men har også innledet etterforskning for forbrytelser begått i Latin-Amerika, Midtøsten og Asia.

Den farlige straffefriheten

Domstolen svarer på et behov så gammelt som krigen. I krig skjer de verst tenkelige overgrepene, og det ofte helt uten konsekvenser for de som utfører dem. Ikke minst fordi overgrepene kan være sanksjonert ovenfra. Straffefriheten fører til at forbrytelser ofte gjentas. Dermed skaper den en vond spiral som kan pågå i årtier. Det er selvsagt heller ikke problemfritt å etterforske eller sikte noen mens en krig eller en konflikt pågår. På den ene siden kan de som står bak overgrepene være avgjørende for å inngå avtaler og sikre fred. På den andre siden er det ofte fare for at volden kan bryte ut på ny om det ikke fordeles ansvar.

I samtaler med overlevende og flyktninger møter man ofte et ønske om at noen skal unngjelde for forbrytelsene som er begått. Om befolkningen i et konfliktområde ikke føler at rettferdighet kommer på plass, så er veien tilbake i konflikt kort. Om man først lykkes i å få på plass en prosess, er de som regel fryktelig langtrukne og dyre. Prosessene i Den internasjonale straffedomstolen tar årevis.

Men det er ikke bare av hensyn til rettferdighet at slike rettsoppgjør er viktig. Noe av det vi står igjen med etter rettsoppgjør som Nürnberg, og forsoningsprosesser som Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon, er detaljert kunnskap om selve forbrytelsene, og hva de gjorde med så vel ofre som overgripere. For ettertiden er slike prosesser helt uvurderlige om man skal forstå. Slik kan også langtrukne prosesser ha noe for seg. De kan bære i seg en slags forsoning.

Isil-krigere i overfylte fengsler

Tilbake til Midtøsten, og overgrep mot jezidier og andre i Irak og Syria. Fordrivelsen, massedrapene og slavebindingen av jezidier kvalifiserer helt klart til forbrytelser mot menneskeheten. I tillegg kommer krigsforbrytelser Isil-krigerne kan ha gjort seg skyldig i.

Men i 2015 sa Den internasjonale straffedomstolen at den ikke vil straffeforfølge noen i Syria eller Irak, ettersom ingen av landene anerkjenner domstolen. ICC trenger en klar befaling fra Sikkerhetsrådet om man skal starte etterforskning i Irak og Syria. Og det vil Russland sannsynligvis legge ned veto mot, ikke minst for å beskytte sine allierte i Damaskus. Syrias diktator Bashar al-Assad er jo også mistenkt for å ha stått bak grove overgrep mot egen befolkning.

Isil er ikke nedkjempet. Bevegelsen har mistet sitt territorium i Syria slik den mistet sitt territorium i Irak i 2017. Men bevegelsens virtuelle krigere i sosiale medier er fortsatt aktive, og det er god grunn til å tro at mange tidligere medlemmer fortsatt er på frifot over hele Midtøsten. I tillegg kommer altså de som nå sitter i fangeleire i Syria, og de som er fengslet i Irak.

Bevegelsens egne røtter går tilbake til lignende fengsler opprettet under den irakiske krigen i 2005-2006. Det var her de møttes, de tidligere baathistene og salafistene som sammen skulle utgjøre Isil noen år seinere. Å la myndighetene i Irak og de kurdiske områdene, og ymse syriske fraksjoner oppbevare Isil-krigere i overfylte fengsler og leire er kanskje fristende akkurat nå, men gjør lite for å få has på bevegelsen i det lengre løp.

Alle land har et ansvar

Så mens vi venter på ICC, som uansett kun vil behandle sakene til et mindre knippe ledere, haster det å få på plass et rettssystem. For ofrene og deres rettferdighet, ja, men også for å stoppe voldspiralen i området og for å få klarhet i hva som har skjedd for ettertiden. Irak sa allerede i 2017 at de kunne åpne etterforskning av fordrivelsen av jezidiene, uten at det har skjedd stort.

USA-støttede syriske opprørere og kurdiske styrker i Nord-Syria har etterlyst en domstol å overføre både Isil-krigerne og deres familier til, enten regionalt eller i hjemlandene til de det gjelder. Dette er nemlig unikt ved et eventuelt rettsoppgjør denne gang: De som kan være skyldige i grove forbrytelser i Syria og Irak kommer fra mer enn 60 forskjellige land. Inkludert Norge.

Mange av disse landene ser ikke ut til å ville anerkjenne seg sine egne borgere eller det problemet de nå utgjør for Syria og Irak. Samtidig er alle land, når det er snakk om forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser, forpliktet til å stille mistenkte for nasjonale domstoler. Dette er både dyrt og lite populært, men kan være en del av løsningen i dette tilfellet. Det har blitt reist som en innvending at en rettsprosess mot Isil og sympatisører vil være en langtrukken og kostbar affære. Det var også rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda. Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika var trøblete og dels upopulær. Alle rettsoppgjør kommer med sine problemer.

Men som i disse tilfellene handler et rettsoppgjør i Irak og Syria nå – ikke om vi har råd. Det handler om vi har råd til å la være.

Print Friendly, PDF & Email