Det skjedde et lite mirakel i påsken ved FNs hovedkvarter i New York. Flankert av blant annet ekteparet Clinton, utenriksminister Hillary og tidligere president Bill, kunne FNs generalsekretær Ban Ki-Moon innkassere løfter om nesten ti milliarder dollar til gjenoppbyggingen av Haiti.
Det betyr at givergleden etter en katastrofe for en gangs skyld var like stort som behovet for hjelp. Det å motta tilstrekkelig hjelp etter en katastrofe er nemlig ikke så vanlig. Tidligere nødhjelpsgeneral Jan Egeland har sagt at det å få hjelp av det internasjonale samfunnet er som å vinne i lotto. Vel, det hjelper å ha en salgbar historie.
For det er ikke helt opp til tilfeldighetene hvem som får hjelp og hvem som ikke får det. Den nederlandske journalisten Linda Polman, hvis bok «Krisekaravanen» nettopp har kommet på norsk, viser hvordan nødhjelpsbransjen har blitt en industri. Som en hvilken som helt annen bransje er den avhengig av å markedsføre seg selv og sine produkter. Nødhjelpens «produkter», det er en trengende befolkning. Disse bør helst være uskyldig i lidelsene den er oppe i. Den humanitære hjelpen gis til ofre for krig og katastrofer, mennesker som er i ferd med å dø, som er syke og sultne. Alle kan være enige om at det er moralsk riktig å gi slik hjelp.
Eller er man det? Polman peker på at det er en rekke problemer med nødhjelpen, spesielt om det bærende premiss er at «vi må da gjøre noe», uten at det ligger en skikkelig analyse av bakenforliggende årsaker til grunn. I verste fall kan nødhjelp brukes som våpen, tas som gissel, sikre krigsherrer eller bygge nye. Dessuten kan et rop om hjelp, som det for Etiopia i 1984, maskere det virkelige problemet. Da Bob Geldof og Band Aid slapp landeplagen «Do they know it’s Christmas», slapp landets daværende leder Mengistu Haile Mariam brysomme spørsmål om hvorfor katastrofen hadde oppstått i det hele tatt.
I ettertid har det blitt påpekt at det var etiopiske myndigheter selv som hadde satt i gang folkeforflyttingene som førte til hungersnøden. De britiske popstjernenes engasjement var en liten propagandaseier for regimet. Som bonus satt president Mariam også igjen med en god slump av avlaten som ble samlet inn til sultende etiopierne.
Lignende historier er kjent fra nabolandet Sudan. Et av de få områdene i Afrika som har fått noe særlig oppmerksomhet de siste årene er Darfur. Darfur er også et godt utgangspunkt når man forsøker å finne ut hvorfor noen får verdens oppmerksomhet og hjelp, mens andre ikke får det. Darfur har ikke vunnet i lotto. Darfur er «lett å selge»; en konflikt med kjendistekke og enkle slagord som passer en vestlig opinion, argumenterer den britiske journalisten Rob Crilly. I årevis reiste han inn og ut av en av Afrikas mest omtalte, men minst forståtte konflikter. I boka «Saving Darfur; Everybodys favorite African War» viser han hvordan det også i Darfur var hjelpeorganisasjonene som først slo alarm. Myndighetenes kamp mot flere opprørsbevegelser førte til store lidelser for befolkningen, en humanitær katastrofe var i anmarsj. Nødhjelpsorganisasjonenes advarsler stilnet snart, da myndighetene i Khartoum strammet inn deres muligheter for å arbeide i Darfur.
Men da hadde andre allerede overtatt, og deres evne til å spisse budskapet var enda større enn organisasjonenes. Kjendiser og kirkegrupper hadde oppdaget Darfur, og snart ble det advart mot folkemord. Her var det djevler på hesteryggen, voldtatte kvinner og massakrerte barn. Og en ond skurk i bakgrunnen, Sudans islamistiske president Omar al-Bashir. Problemet, mener Crilly ˗˗ og får støtte av flere Sudan-kjennere ˗˗ er at konflikten langt fra er så svart-hvitt. Ved å forfekte militær intervensjon og rettsforfølgelse av Al-Bashir har man tvunget regimet inn forsvarsposisjon og hindret reelle fredsforhandlinger. Darfurs forkjempere kan ha gjort Darfurs befolkning en bjørnetjeneste.
Mens Polman kritiserer nødhjelpsorganisasjonene for ikke å se ˗˗ eller ikke vil se ˗˗ de politiske følgene av sine intervensjoner, kritiserer Crilly kjendisaktivistene for noe av det samme. Men i begge tilfellene må også vår egen stand, journalister og redaktører, ta en del av skylda. Vi kan ikke nok. Det er vi som ofte reduserer kriger og katastrofer til slagord. Crilly valgte selv å bruke mye mer tid på Darfur enn den langt blodigere konflikten i Kongo-Kinshasa, fordi redaktørene hans ville det. Det er mye enklere å skrive om Mia Farrow som løfter småbarn i flyktningleire i Tsjad, enn å sette seg inn i bokstavsuppa av opprørsgrupper i østre Kongo. Og der medieoppmerksomheten går, der følger hjelpeorganisasjonene. De har merkevarer å ta vare på, de har penger å samle inn. De trenger å være synlige. Og da bør det stilles færrest mulige spørsmål. Dessverre er dette et spill med døden til følge.
