3. desember 2015

Sen respons ga mange døde

Print
Redemption Hospital Monrovia, inkubatoren for utbruddet i den liberiske hovedstaden i juni 2014

Maren Sæbø

Redemption Hospital Monrovia, inkubatoren for utbruddet i den liberiske hovedstaden i juni 2014

14. juni 2014 ble en kvinnelig sykepleier i mottaksrommet på Redemption hospital dårlig med feber. Den 25 år gamle legeassistenten Korlia Bonarwolo var blant dem som tok seg av kollegaen, uvitende om at ebola-viruset var på full fart til å spre seg på sykehuset.

– Dette var helt i begynnelsen av epidemien. Vi visste ikke at det var ebola, men trodde det var tyfoid eller malaria, og hadde ikke noe beskyttelsesutstyr. Ti dager etterpå fikk jeg hodepine, feber og vondt i alle ledd, forteller Bonarwolo.

– Etter at kollegaen min døde, tok de en prøve av henne og konkluderte at det var ebola. Da jeg ble dårlig, fikk vi tak på en ambulanse og jeg ble kjørt til John F. Kennedy Memorial hospital. Flere av mine kolleger var også der. Noen var allerede døde.

Korlia Bonorawolo (th), med to andre overlevende, Tenema Sherif og Alieu Manor

Maren Sæbø

Korlia Bonorawolo (th), med to andre overlevende, Tenema Sherif og Alieu Manor

Bonarwolo var en av de første i Monrovia som testet positivt for ebola-virus. Han ble smittet 28. juni, to uker etter at kollegaen i venterommet ble dårlig. Da hadde den fryktede sykdommen herjet i Vest-Afrika i drøyt seks måneder. I slutten av november kom rapporten  som viser at tusenvis av mennesker antagelig kunne unngått å bli syke og dø, av ebola i Vest-Afrika.  Om lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner hadde reagert tidligere.

-Ebolaepidemien som startet i 2013 var en menneskelig tragedie som med stor tydelighet avslørte et internasjonalt samfunn som var helt uforberedt på å hjelpe noen av verdens fattigste land med å kontrollert dødelig utbrudd av en smittsom sykdom, står det i innledningen til rapporten, skrevet av et ekspertutvalg og lansert i tidsskriftet the Lancet.

Rapporten som kritiserer WHOs innsats er den siste av flere rapporter som kritiserer både FN-organisasjonen, lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner som var på plass. Forfatterne av rapporten deler ebolaepidemien opp i fire faser. Den første var fasen da viruset ennå ikke var identifisert, mellom desember 2013 og mars 2014. De aller fleste tilfellene gikk upåaktet hen i Guinea. Den andre fasen tar til da det blir konstatert at sykdommen som tar liv i tre vestafrikanske land, Guinea og nabolandene Sierra Leone og Liberia, forårsakes av det fryktede ebolaviruset. Det skjer 22. mars 2014.

Sen reaksjon

Det første tilfellet i Liberia ble registrert i mars, ikke langt fra grensen til Sierra Leone, i et område som heter Lofa.

– De ringte meg i mars. «Vi har et utbrudd av ebola-virus i Lofa!», sa de. Så gikk mars, april, mai, juni. Jeg fortsatte med det jeg holdt på med og vi hørte ikke noe mer, sier Mosaka Fallah, utdannet epidemiolog ved Harvard-universitetet, men selv fra Liberia. I juni 2014 jobbet han for den franske hjelpeorganisasjonen «Accion contra la fame» og han ledet et program for å trene befolkning i Liberia forebyggende tiltak mot sykdom som tyfoid og malaria, vanlige sykdommer i regionen.

– Så fikk vi dette andre utbruddet ved Redemption Hospital i New Kru Town. Dette var ikke det samme utbruddet som i Lofa, men en ny smitte som kom med en gammel dame fra Sierra Leone, som så smittet en sykepleier og deretter mange av de ansatte ved sykehuset, sier Fallah.

Det som skjer ved Redemption er starten på den tredje fasen, vinduet myndigheter og internasjoanle organisasjoner hadde for å stoppe eller begresne utbruddet er nå i fedrd med å lukke seg. Allikevel skjer ingenting med hastverk, verken i Liberia, i resten av Vest-Afrika eller verden forøvrig.

-På dette tidspunktet drev frivillige organisasjoner med opplysning og forebygging. Svært få ville gjøre noe som innebar høy risiko for deres egne ansatte.

Ebolaepidemien i Vest-Afrika var altså på dette tidspunktet inne i det  ”den tredje fasen”, allikevel lot hjelp utenfra vente på seg. Å følge smittens vandringer, ble jobben til Fallah: Finne, identifisere, følge og isolere de smittede. I juli fikk han ansvaret for ebolaresponsen i Monserrado County og ved Redemption Hospital

– Sykehuset var inkubatoren. Området Monserrado, med en tredel av Liberias befolkning, har også mye slum, slik som New Kru Town og West Point. På dette tidspunktet hadde vi kun fått i stand ett mottaksapparat ved JFK-sykehuset i sentrum av Monrovia og to ambulanser. I tillegg hadde vi to biler vi kunne bruke til å finne pasientene, og noen notisbøker. Det var alt. Den ene bilen brøt sammen ganske raskt. Etter tre uker fikk vi opp ett mottakssenter til vest for byen, men både her og på JFK var det en dødelighet på nærmere 100 prosent på denne tiden, forteller Fallah.

Noe annet gjorde seg også gjeldende i denne fasen av epidemien. To av de rammede landene, Sierra Leone og Liberia, har det siste tiåret sakte forsøkt å komme seg etter borgerkrig og diktatorstyre.  Men tilliten til myndighetene er fortsatt svært lav, det gjelder også i Guinea. I rapporten The politics behind the Ebola Crisis fra International Crisis Group, beskrives mistilliten.

-Viruset kunne spre seg, ikke bare på grunn av dårlig beredskap, men også fordi folk var skeptiske til sine egne myndigheter, heter det i rapporten.

Denne skolen i West Point ble brukt som mottak for ebolapasienter. Nå er den pusset opp.

Maren Sæbø

Denne skolen i West Point ble brukt som mottak for ebolapasienter. Nå er den pusset opp.

Mosaka Fallah forteller hvordan folk var redd for å snakke med de sporingsteamene han sendte ut, og hvordan lokalsamfunnenes skepsis slo ut i både protester og vold. Spesielt i slummen West Point på en sandtunge vest for sentrum av Monrovia.  Her gikk lokalsamfunnet til angrep på et mottakssenter, og hele bydelen ble satt under karantene 9. august. Soldater passet på at ingen tok seg ut av bydelen. Fallahs sporingsteam var blant de få som gikk inn, og nå tok de jobben med å få befolkningen på sin side. Da kom vendepunktet.

-Sent i august var mottakssentrene ved Elwa, både de to drevet av myndighetene, og det som ble drevet av Leger uten grenser, fulle. Men nå hadde lokalsamfunnene skjønt hvor farlig ebola var, nå fikk vi frivillige til å spore opp og isolere, vi fikk folk evakuert og vi fikk de døde begravet. Vendepunktet kom i samfunnene selv, ikke som følge av internasjonal hjelp. Den kom senere sier Fallah.

Over toppen

August var også måneden hvor FNs sikkerhetsråd diskuterte ebola, og internasjonale donorer begynte å forplikte seg til å hjelpe.  Nå innledes den fjerde og avgjørende fasen av epidemien. Både Fallah, og rapportene nevnt over peker på at dette skjedde etter at internasjonalt hjelpepersonell hadde blitt smittet, og brakt til USA og Europa for behandling.  Så gikk september med i planlegging og transport. Den måneden ankom 3000 amerikanske soldater til Liberia for å hjelpe til med logistikken.

-Det er på dette tidspunktet vi plutselig får mottakssentre bygget over hele landet, og utstyr. Men da er alt situasjonen under kontroll. Vi har nådd toppen, og antall smittede faller kraftig, sier Fallah.

Ebolaepidemien  i Vest-Afrika er ikke over, etter å ha blitt erklært ebolafritt flere ganger, har smitten dukket opp igjen i Liberia igjen, nå sist i november. Det er også aktive tilfeller i nabolandet Guinea. Bortimot 29.000 mennesker ble smittet under denne epidemien, i overkant av 11.000 har mistet livet.

Mottakssenter bygget av amerikanske soldater i september 2014 i Grand Bassa. På det tidspunktet det sto ferdig var antall smittede alt gått ned

Maren Sæbø

Mottakssenter bygget av amerikanske soldater i september 2014 i Grand Bassa. På det tidspunktet det sto ferdig var antall smittede alt gått ned

 

One thought on “Sen respons ga mange døde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *