3. desember 2015

Krise i ebolaens tid

Print
Finda Fallah overlevde ebola, og jobber idag med å rekruttere andre overlevende til et forskningsprosjekt om sykdommen

Maren Sæbø

Finda Fallah overlevde ebola, og jobber idag med å rekruttere andre overlevende til et forskningsprosjekt om sykdommen

August 2014, 29 år gamle Finda Fallahs familie er syke. I den lille leiligheten i slumbyen West Point i Liberias hovedstad Monrovia, ligger svigermoren døende. Og søsteren, og svogeren. Deretter blir mannen syk, barna, søsterens barn. På dette tidspunktet blir Finda og familien, mens familiemedlemmer dør en etter en, fraktet til en skole i den overfylte slummen. Hvor de som fortsatt lever blir overlatt til å dø. Ingen ambulanser kommer for å ta dem til sykehus, ingen kommer for å fjerne likene, gi de som fortsatt lever mat eller medisin. Etter noen dager er fire av Findas næreste døde, selv slåss hun seg ut av skolen de er innestengt i, før hun blir så syk at hun ikke husker stort mer. Da kommer den første ambulansen, i den dør sønnen hennes, det får hun vite i den andre ambulansen som tar Finda til et hurtig opprettet feltsykehus for ebolapasienter. Der dør ytterligere to tantebarn. Datoen er 20. august 2014, da har ebola fått lov å spre seg i den liberiske befolkningen i fem måneder.

I løpet av de neste fire månedene ble det bygget flere slike feltsykehus i Liberia, men da var epidemien over toppen. Det internasjonale samfunnet hadde endelig reagert, leger og utstyr kom på plass, amerikanske marinesoldater bygget mottak for pasienter. Som det heldigvis ikke kom mange av da mottakene sto ferdig. Man var rett og slett altfor seint ute.

I juli i år kom rapporten fra et høynivåpanel som har sett på Verdens Helseorganisasjons (WHO) håndtering av ebolakrisen. Den finner at WHO ikke tok den lederrollen som kreves, at organisasjonen er underfinansiert, at den mangler den organisatoriske strukturen og kapasiteten som kreves om det oppstår en krise. Og at man ikke har på plass de reguleringene man må ha, for å stoppe smitte internasjonalt. Vårt felles forsvar mot epidemier er altså ikke i form, faktisk er det ganske dårlig. For bortimot 12.000 vestafrikanere betød det med døden som følge. Når det først ble reagert på ebolaepidemien, når nødvendig utstyr og mannskap kom på plass, falt nemlig dødeligheten blant pasientene. Dette skulle altså langt flere av de nærmere 30.000 tilfellene overlevd, om det hadde blitt reagert på et mye tidligere tidspunkt. Det skulle i det hele tatt ikke vært så mange smittede, Fallahs familie skulle ikke vært internert og overlatt til å dø, de skulle vært tatt hånd om.

Ebolaepidemien ble stoppet, men ikke før den rakk å legge ut på reise. Syke tok fly til Nigeria, til USA, og avslørte akkurat hvor sårbare vi er for utbrudd. Årets krise, flyktningkrisen, som jo egentlig er mange kriser og uløste konflikter, i Syria og i Sahelbeltet, er pågående, vi ser bare en bitte liten del av den. De aller fleste som er på flukt er det i sitt eget land, de er det i den sekken vi liker å kalle «nærområder», de forandrer demografien, økonomien og framtidsutsiktene til millioner vi ikke har hørt om. I Kenya eller Uganda eller Libanon har man for lengst sprengt rammene for hva man kan ta imot, i enorme flyktningleire i disse landene har folk bodd i årevis. I likhet med WHO er en annen av FNs organer, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) strukket til bristepunktet. Underfinansiert og i konstant krise har UNHCR ansvaret for 60 millioner flyktninger over hele verden, hvorav rundt førti millioner er internflyktninger, og rundt 19 millioner befinner seg i «nærområder». De som i disse dager vandrer gjennom Sentral-Europa eller setter ut med båt fra Libya eller Tyrkia, er altså bare noen få. Flyktningkrisen er ikke her, den er i Kenya og Etiopia, Pakistan, Libanon og Jordan. Blant annet.

Denne måneden ble Liberia erklært ebolafritt. Samme uke besøkte jeg Finda Fallah i West Point. Og sønnen Marcus Fallah (4), som likhet med mora overlevde sykdommen, og niesen Souvie Fallah (13) som mistet foreldrene og søsknene, men ikke ble syk. Sammen med en datter til, er dette det Fallah har igjen av sin utvidede familie. De gjenlevende familiemedlemmene får medisinsk oppfølging ved å delta i en studie om ebola. Men for Fallah og andre i West Point er neste krise aldri langt unna. Ebolakrisen i Vest-Afrika avslørte krise i det offentlige helsevesenet, den avslørte hvordan det sto til med utdannelsen til samfunnene som ble rammet, den forsterket den økonomiske miseren mange vestafrikanere lever i. Når FN møtes denne uka, for å oppdatere organisasjonens såkalte tusenårsmål, er det framtidige kriser det vaksineres mot. Bekjempelse av fattigdom, styrking av helsesystem og utdanning i de fattigste landene, er bekjempelse av framtidige kriser. Det nytter ikke komme løpende med plaster når såret er stort og infisert, man må sørge for at skaden ikke oppstår. Og om den oppstår, behandle den. Men det er det for tiden liten vilje til å bidra med mer hos FNs medlemsland, opptatt som de er med sine egne problemer, det er jo først og fremst egne velgere folkevalgte politikere skal tjene. Da er det vanskelig å sette av penger til noen man ikke ser, før de banker på døra.

Også her i Norge har man besluttet å øke hjelpen til syriske flyktninger, en krise som etter flere år, nå har nådd oss. Men for å gjøre det, kutter regjeringen i det som er vårt førsteforsvar, nemlig den langvarige bistanden til fattige land, støtte til internasjonale organisasjoner som er der for å forhindre at nye kriser oppstår. Det kan gå på helsa løs.

Først publisert som kommentar i Dagsavisen 22 september 2015

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *