2. desember 2015

Ut på oljeeventyr

Print
Jernbanelinjen Benguela-Luau er blant infrastrukturprosjektene som har blitt betalt med olje. Men på tross av de svært synlige investeringene i infrastruktur, ser ikke angolanere flest mye til oljerikdommen

Maren Sæbø

Jernbanelinjen Benguela-Luau er blant infrastrukturprosjektene som har blitt betalt med olje. Men på tross av de svært synlige investeringene i infrastruktur, ser ikke angolanere flest mye til oljerikdommen

I november spurte Venstre-leder Trine Skei Grande oljeminister Tord Lien om Statoils virksomhet i det svært korrupte Angola, svaret fra ministeren blir man ikke særlig klokere av.

Spørsmålet fra Venstre-lederen var hvordan statsråden sikrer at Statoils aktivitet i Angola skjer uten at man bidrar til korrupsjonsulturen i landet.

Balgrunnen er selvsagt at Angola er vertskap for den største operasjonen Statoil har, utenfor norsk sokkel. Selskapet har videre fungert som et lokomotiv for andre norske selskap i landet, de fleste av dem tilknyttet oljevirksomheten. Dette har nå gjort Angola til den viktigste handelspartneren Norge har i Afrika. Samtidig er Angola et svært autoritært og korrupt regime, hvor det aller meste av oljerikdommen kommer en liten klikk rundt mangeårige president Jose Eduardo dos Santos til gode.

Svaret fra oljeminister Tord Lien var ikke særlig opplysende, det vises blant annet til Stortingsmelding 27 (2013-2014) » Et mangfoldig og verdiskapende eierskap» , den såkalte eierskapsmeldingen. Og videre til Statoils egne retningslinjer mot korrupsjon. Og at selskapet er ”ledende” i sitt felt.  Lien påpeker også at” Statoil gjennomfører omfattende undersøkelser (due diligence) av partnere og leverandører for å unngå lovbrudd og tvilstilfeller”..

Flere partier var ikke fornøyd med Liens svar og nå har saken havnet hos kontroll- og konsitusjonskomiteen på Stortinget, og Statoil har gitt et noe mer utfyllende svar til Aftenposten. Men hvordan kom vi hit, her er bakgrunnen og noen av de sentrale dokumentene i saken

Statoil har vært tilstede i Angola siden tidlig på nittitallet, og står i dag for rundt ti prosent av produksjonen på angolansk sokkel. Men i 2011 fikk Statoil for første gang operatørskap på blokk 38 og 39, og kom i partnerposisjon på blokk 22, 25 og 40 i Kwanza-bassenget. For å få tilslaget betalte selskapet til sammen bortimot 3,4 milliarder norske kroner i signaturbonus og sosiale bonuser. Per dags dato vet vi ennå ikke til hvem disse bonusene er betalt, utover at de skal ha blitt satt inn på konti som tilhører det angolanske statsoljeselskapet Sonangol.  I tillegg inngikk Statoil partnerskap med en rekke aktører på de nevnte feltene, hvorav noen av dem har skjulte eiere.

Bonuser og stråselskaper er to måter den angolanske eliten sikrer seg sin andel av oljeinntekter på. Samme måned som Statoil inngikk sine kontrakter, altså i desember 2011, var representanter for Pengefondet (IMF) på besøk i Angolas hovedstad Luanda. De var på jakt etter 32 milliarder dollar, en fjerdedel av landets brutto nasjonalprodukt, som ikke var gjort rede for i nasjonalregnskapet. Pengefondet fant at disse midlene var administrert av Sonangol. Dette kan jo høres rart ut, men det er en ganske god indikasjon på oljeselskapets plass som en stat i staten  i Angola. Sonangol er mye mer enn et nasjonalt oljeselskap, de er også konsesjonstilbydere, reguleringsmekanisme, skatteinnkrever og partner for alle de utenlandske selskapene. Her hjemme ville det vært som om Statoil styrte Oljedepartementet,Petoro og Oljedirektoratet. Og i tillegg deler av Finansdepartementet. Sonangol er bukken som passer havresekken, og selskapet har oppført seg deretter. Det finnes et Oljedepartment i Luanda, men de har alltid vært ”lillebroren” i forhold til Sonangol, hva gjelder reell makt over industrien i Angola.

Så hvordan styrer så Sonagol pengene de råder over? Og i dette tilfellet, de pengene vi kjenner som ”signaturbonus”. Vel, Sonangol EP (Empresa Publica – oljeselskapet) eier en rekke andre selskaper, mange av dem registrert helt andre steder enn Angola. Det går en stadig strøm av midler mellom moderselskapet og en rekke andre selskaper. En undersøkelse utført av journalister ved The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) i 2002 viste at bonuspenger fra det amerikanske selskapet Marathon Oil, som de betalte Sonangol, gikk til en konto på skatteparadisøya Jersey. Noe forsvant samme dag som de ble satt inn der til en annen konto, i et annet skatteparadis. Noe forsvant videre til kontoen til en angolansk minister som eide et sikkerhetsselskap, noe gikk til den angolanske presidentens veldedighetsfond FESA. Og noe havnet hos en privat angolansk bank, som blant annet hadde en kjent våpenhandler som aksjonær.

For mer om hvordan bonusenes politiske økonomi, les denne rapporten fra Christian Michelsens Institutt.

Mystiske bonuser

Statoil er pålagt å oppgi når de betaler bonus. De omstridte bonusavtalene er nevnt  både i børsmeldingen da avtalen ble inngått desember 2011, og i selskapets årsrapport for 2012. Men i 2013 ville ikke Statoil svare på hvor pengene var betalt,utover at de var betalt til Sonangol, og at det i tillegg til bonusen også var betalt penger til opprettelsen av et forskningssenter

Daværende informasjonssjef for internasjonal virksomhet i Statoil Bård Glad Pedersen (nåværende kommunikasjonsdirektør) svarte i april 2013, i en email til undertegnede – Ytterligere 281 millioner NOK i kontraktsforpliktede sosiale investeringer ble også betalt i 2012. Innbetalingene ble gjort i samsvar med lokale lover og reguleringer av hvordan og til hvem slike betalinger skal gjøres. I henhold til lokalt regelverk skal innbetalinger gjøres til ulike instanser som Sonangol E.P. som nasjonal konsesjonær og ulike instanser under finansdepartementet og energidepartementet.

Statoil har siden sagt at alle pengene er satt inn hos Sonangol.

I et forsøk på å spore bonuspengene, og finne spor etter det mystiske forskningsenteret, som flere internasjonale selskap har betalt penger til, har både journalister og watchdogs som Global Witness kommet til kort.  De er heller ikke mulig å finne i Sonangols årsregnskaper for de aktuelle årene. På portugisisk heter for eksempel det mystiske forskningssenteret Statoil skal ha betalt penger til Centro de Investigação e Tecnologia da Sonangol, forkortet CITS. Dette er ikke å finne i Sonangols regnskaper i årene etter at Statoil har betalt bonus. Om du vil lete selv, så legger jeg regnskapene her:

Relatorio+e+Contas+Sonangol_2012

Relatorio_Contas_2013

Relatorio_e_Contas_2014

Sonangols forskningssenter, som flere oljeselskap har betalt store summer til, vises altså ikke i selskapet regnskaper, og det har fått blant annet Global Witness til å reagere.  Huffington Post har skrevet om saken, her finner du også pekere til dokumenter vedrørende Cobalt Energy, et selskap som inngikk avtale med Sonangol samtidig med Statoil i desember 2011, og som siden er blitt etterforsket for sin virksomhet i Angola.

Mystiske partnere

Ved siden av bonuser, går kontantstrømmen fra oljevirksomheten gjennom en rekke angolanske selskaper, som ofte står oppført som partnere på felt med internasjonale selskap. Da Statoil inngikk avtalen med angolanske myndigheter og Sonangol i 2011 sto blant annet China Sonangol oppført som partner.  Selskapet, som eies av et noe lysky konsortium av angolanske og kinesiske interesser, er beryktet for sine investeringer i en rekke afrikanske land, deriblant for sine investeringer i diamantfelt i Zimbabwe.  Selskapet har ikke, som man kanskje skulle tro av navnet, bånd til kinesiske myndigheter (eller, det er ikke påvist).

Men den tidligere direktøren for Sonangol, og nå visepresident i Angola, Manuel Vicente har vært involvert i selskapet. I en såkalt «porteføljejustering» i  juli 2014, etter at Dagens Næringsliv hadde skrevet om den mystiske partneren, forsvant China Sonangol ut av Statoils felt. I stedet har det dukket opp nye selskap – så er spørsmålet om Statoil vet hvem som eier disse selskapene.

2015 har vært et tungt år for Angola, hardt rammet av fallet i oljeprisen har myndighetene grepet til politi og rettsvesen for å stoppe dissens. Det kan de gjøre fordi all makt, også den økonomiske, nå graviterer rundt presidenten og hans krets.  I Angolas tilfelle handler det ikke om, som Tord Lien er opptatt av i sitt svar, at man skal ha nulltoleranse for eventuelle gaver til enkeltansatte. I Angola handler det om at det er bygget et system rundt oljevirksomheten som har sikret en gruppe mennesker inntekter på bekostning av de mange. Systemet bryter jo ingen lover i Angola, lovene er jo vedtatt av de samme menneskene som nyter godt av systemet. I den sammenhengen virker ministerens svar om samfunnsansvar og nulltoleranse ikke bare hult. Det virker direkte kunnskapsløst.

Comments are closed.