8. juli 2017

En utvidelse av kampsonen

Print
Jubas flyplass morgenen 13 juli. I midten en grå Hercules-maskin som bistod i evakueringen av utenlandske borgere. De enorme transportflyene  rundt flyr humanitær hjelp til store deler av landet

Jubas flyplass morgenen 13 juli. I midten en grå Hercules-maskin som bistod i evakueringen av utenlandske borgere. De enorme transportflyene rundt flyr humanitær hjelp til store deler av landet

Om morgenen 13. juli 2016 rundt klokka åtte hadde vi allerede tilbrakt en time foran den lille skittenhvite bygningen som er avgangshallen til Jubas internasjonale flyplass. Vi sto i kø. Det var kø nummer to, etter en gjeng kinesiske arbeidere. Køen skulle i et fly chartret av flere skandinaviske hjelpeorganisasjoner. Vi var tre med norske pass.

De som stod i vår kø, og de andre køene, hadde i flere dager holdt seg innendørs, krøpet langs gulvene, ventet, laget mat i mørket uten strøm, lyttet og ventet. Utenfor vegger og vinduer foregikk kamper, dels med lette håndvåpen men også med tanks og angrepshelikoptre. Trøtthet og nervøsitet lå i ansiktene, på litt avstand stod soldater, og bevæpnet milits. Køene oppførte seg pent. I skoen, i bukselinningen, hadde jeg dollar og euro, alle mine sørsudanske pund hadde jeg gikk sjåføren som dagen før med en viss risiko hadde kjørt meg gjennom Juba.

En knapp uke tidligere hadde jeg besøkt samme område i et helt annet ærend.

«Vi har lagt merke til at de sender vekk barna sine, det er ingen barn i gatene her.» En representant for de som var satt av FN til å overvåke våpenhvileavtalen året før, har nettopp brukt en time på å forklare meg hvordan det går. Hun har gått igjennom punkter i en våpenhvileavtale fra august 2015 som ikke er fulgt opp, punkter som er brutt, direkte provokasjoner og rykter.

Etter at det brøt ut borgerkrig i verdens yngste land i desember 2013, mellom president Salva Kiir og hans tidligere visepresident Riek Machar, og andre avsatte regjeringsmedlemmer, brukte det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, betydelige ressurser på å få partene til bordet. Og en avtale. Selve utbruddet i desember 2013 viste hvilken sprengkraft det lå i en konflikt mellom mektige menn i Juba. Salva Kiir og Riek Machar representerer også de to største folkegruppene i landet, Kiir dinka og Machar nuer. Kiirs dinkasoldater angrep først Machars nuersoldater, deretter sivile nuer. Machars tropper tok hevn. Konflikten, som i utgangspunktet handler om makt og ressurser, mobiliserer altså langs etniske skillelinjer.

Avtalen – dens fulle navn var «Agreement on the Resolution of the Conflict in the Republic of South Sudan» (ARCRSS) – forutsatte en avspenning og opprettelse av en midlertidig regjering, «Transnational Government of National Unity» (TGoNU). I denne regjeringen fikk opposisjonsleder Riek Machar tilbake posten som første visepresident. 20 måneder med krig, og nær like mange måneder med fredsmegling, hadde ikke gjenopprettet tilliten mellom de to rivalene. Machar nølte med å vende tilbake til Juba for å ta opp posten sin. Det skjedde først i april 2016. Et annet punkt i avtalen gjaldt avvæpning av milits og begrensninger på hvor mange tropper hver av partene – regjeringshæren SPLA, og Machars styrker kalt SPLA – in opposition (SPLA-IO) kunne ha stasjonert i Juba. Verken Kiir eller Machar følte seg trygge. Begge stasjonerte sine styrker i og rundt Juba. Og i en åpenbar overtredelse av ARCSS, ble det rustet opp snarere enn avvæpnet. Kombinasjonen – store styrker forlagt i Juba og to rivaler på toppen som ikke stolte på hverandre – var giftig. Hos det internasjonale samfunnet stasjonert i Juba kimet det i varselklokkene. Det var krigshandlinger rundt i landet og nå økte antallet hendelser i Juba.

– Vi har hendelser her i Juba nå som involvere folk fra SPLA-IO og regjeringshæren. Partene er av den oppfatning at ARCSS er tvunget på dem.

Så ble jeg fortalt om de bortsendte barna

– Dette gjør oss veldig urolige, fikk jeg høre på vei ut.

Samme kveld, 7. juli 2016, ble det registrert enda en slik hendelse som bekymret de som var satt til å overvåke fredsavtalen. Ved en veisperring i bydelen Gudele vest i Juba kom det til skyting mellom soldater fra de to hærene. Fem SPLA-soldater skal ha blitt drept.

Om formiddagen 8. juli var alle mine avtaler kansellert. Stemningen var spent og de som kunne, holdt seg innendørs. Det gikk rykter om hva som hadde skjedd i Gudele. Jubas ambassader sendte ut tekstmeldinger og email til alle utenlandske borgere: «Hold dere inne. Sørg for å ha mat og vann». Jeg bestemte meg likevel for å intervjue Stephen Robo. Jeg intervjuet Robo fordi han var fra Wau i Bahr al-Ghazal. I mai 2016, noen uker etter at Riek Machar hadde gjenopptatt posten som visepresident i Juba, angrep dinkamilits bydelen hvor Robo bodde med familien sin. Han var ikke til stede men fikk angrepet beskrevet av sin kone som hadde søkt tilflukt hos FN med barna.

-Det var tenåringer, dinka, de angrep, brant hytter og hus. De hadde støtte av hæren, fortalte Robo. Konflikten i Wau hadde lange røtter forklarte Robo. Det er i hovedsak tre grupper i denne delen av landet, dinka, luo og fertit. Speningene mellom dinka og de andre gruppene har økt etter krigsutbruddet i 2013, og i Wau ble fertit anklaget for å støtte visepresident Riek Machars SPLA-IO. Gjentatte angrep fra dinkamilits og regjerningshæren fikk fertit til å opprette selvforsvarsgrupper som igjen førte til flere angrep. I mai og juni endte det altså en regelrett utradering av hele bydeler i Wau, med et ukjent antall døde. Minst 120.000 mennesker, deriblant Robos familie, søkte tilflukt i en av FNs beskyttelsesleire.

– Disse dinkaguttene, de kjørte dem i lastebiler ned fra Bahr al-Ghazal, det er guttene til hærsjefen Paul Malong, mente Robo

Etter intervjuet med Robo satte vi ham av ved Hotel Regency, hvor han var deltager på en slags rundebordskonferanse for avspenning og forsoning. I porten møtte vi konvoien til hærsjefen Paul Malong som Robo altså akkurat hadde anklaget for å brenne ned nabolaget sitt. Vi bestemte oss for å kjøre vekk så raskt vi kunne, og tok veien fra Regency forbi presidentpalasset, J1. Klokka var litt over fire, en time senere braket troppene sammen akkurat her

Hva som skjedde i Juba 8. juli 2016 har jeg skrevet mer om her.

Jonathan Pedneault har fulgt utviklingen i Sør-Sudan for Human Rights Watch siden januar 2016. Da jeg var på vei ut av Juba 13. juli i fjor, var han på vei inn.

– Vi vet ennå ikke helt hva som skjedde rundt J1. Men både søndag og mandag vet vi at begge sider brukte tunge våpen i tett befolkede områder. I lys av intensiteten i kampene var det relativt få døde sivile. Rundt en av tre drepte, var sivile, sier Pedneault.

For oss som befant oss i Juba var det ikke nødvendigvis kamper som var den største trusselen. Det var lovløsheten, plyndringen og voldtektene som kom i kjølvannet, også etter at en våpenhvile ble erklært mandag 11.juli. Den ettermiddagen låste jeg meg inn i en hytte i sentrum av Juba og lå på gulvet i tre timer mens soldatene «feiret». I feiringen ble nabolag og et marked plyndret. I et hotellkompleks, the Terrain, likt det jeg oppholdt meg i ble en journalist drept, hjelpearbeidere banket opp, torturert og gruppevoldtatt.  Soldatene skal ha gått spesielt etter utlendinger i seiersrusen sin. Dette visste jeg heldigvis ikke der jeg lå på badet i min egen hytte, kveilet rundt toalettet.

FNs sikkerhetsråd ba ganske raskt om en granskning av hendelsene i Juba 7-11 juli, ikke minst fordi FN selv kom under ild og to kinesiske soldater ble drept. Rapporten fra september 2016 lister opp flere årsaker til volden i Juba. Den viktigste var partenes uvillighet til å etterleve avtalen fra august 2015. Ekspertpanelet som utarbeidet rapporten kom med sterk kritikk av den fortsatte opprustingen av begge parter etter august 2015, inkludert anskaffelse av kamphelikoptre og bevæpning av milits. Også Human Rights Watch fulgte med på hvordan partene overholdt fredsavtalen fra august 2015. Han setter historien jeg fikk av Stephen Robo inn i en større fortelling, en fortelling om opptakten til en ny borgerkrig.

– Det vi så i Juba i juli i fjor var et symptom på en utvikling vi hadde sett andre steder. Etter at fredsavtalen ble inngått så vi hvordan det ble dannet milits og selvforsvarsgrupper på Machars side. Og hvordan SPLA da utstasjonerte flere tropper som svar. Tidlig i 2016 så vi dette i Central-Equatoria sør i landet, og i Western Bahr al-Ghazal

Pednault understreker at troppene, på begge sider, sto bak svært alvorlige overgrep mot befolkningen og at det igjen bidro til en ytterligere opptrapping. Også Pedneault nevner dinkamilitsen Robo mener brant hans nabolag i Wau. Og spesielt Mathiang anyoor – en milits under ledelse av hærsjef Paul Malong. Mathiang Anyoor betyr brun larve, og de skal ha stått bak angrep på sivile nuer etter krigsutbruddet i 2013. Sent i 2015 og tidlig i 2016 befant de seg i Bahr al-Ghazal, hvor de kan ha vært med på angrepet på Wau, som fikk Robos familie til å flykte. Senere skal de militsen ha blitt flyttet til en annen «hotspot», byen Yei i Central Equatoria. I tillegg til å fungere som en slags sjokktropper for daværende hærsjef Malong, skal mathiang anyoor være finansiert av Ambrose  Riing Thiik, et medlem av det såkalte Jieng-rådet, en gruppe eldre dinkamenn med stor innflytelse over president Kiir. Mathiang anyoor og Jieng-rådet er aktører som går igjen i svært mange rapporter og anklageskrift som er skrevet om Sør-Sudan siden 2013. Mathiang anyoor har også et annet navn: Dot Ke Beny, «redd presidenten», noe som gjenspeiler Jieng-rådets syn på den pågående konflikten i Sør-Sudan, de leser den som et angrep på Kiir og på dinkaenes stilling. Og i den kampen er det dinka mot alle, en type logikk som ikke har noen nedre terskel for angrep på sivile som måtte tilhøre en annen gruppe

– Disse er i hovedsak hentet fra Warrap og Bahr al-Ghazal. Vi ser at de er dårlig trent. De snakker kun dinka og tar ikke ordre fra andre enn dinka. Og de angriper sivile. Alle som ikke er dinka er deres motstandere.

Og det sprer seg sier Pednault, det har spredd seg fra Sentral-Ekvatoria, til Vest- og Øst-Ekvatoria, det har spredd seg gjennom Machars hjemtrakter i Unity state, i nabodelstatene Jonglei og Upper Nile. Med en utvidelse av kampsonen har folk rørt på seg. Det er nå nærmere en million sørsudanere i nabolandet Uganda. En halv million i Sudan. Internt i Sør-Sudan er ytterligere tre millioner på flukt.

Om morgenen 13.juli kommer jeg gjennom passkontrollen uten å miste noen verdisaker, slik vi har hørt at andre har gjort kvelden før. I avgangshallen, også til vanlig et ganske svett rom uten noen av de fasiliteter man forbinder med en internasjonal flyplass satt folk tett i tett. Noen har akkurat måtte si farvel til familie, til medarbeidere, venner. Det er usedvanlig stille for å være et rom hvor så mange er samlet. Vi organiseres i kø igjen, vi skal ut på rullebanen. Der står det amerikanske soldater, i sivil men med vester på og fingeren på avtrekkerne, som deres sørsudanske kolleger i gatene. Operasjon «Oaken Steel»,  var en rask intervensjon for å trygge den amerikanske ambassaden i Juba og evakuering av dens ansatte. Den raske utstasjoneringen kan også ha noe med angrepet på hotelkomplekset Terrain to dager før, hvor amerikanske hjelpearbeidere ble banket opp og voldtatt Jeg kan følge soldatene med blikket fra flysetet da vår lille maskin tar av mot Kenya. Jeg kan også se en by som ligger helt stille i morgendisen. Som om den venter på noe.

Etter kampene i Juba spredte uroen seg tilbake ut i landet. Mønsteret gjentar seg, regjeringshæren og dinkamilitsen turer fram, selvforsvarsgrupper tar igjen eller slutter seg til opposisjonsstyrkene, i midten fanges sivilbefolkningen. Det mangler ikke dokumentasjon på soldater og milits herjinger i Sør-Sudan, vi vet hva de driver med. Etter kampene i juli i fjor ble det vedtatt å øke FNs tilstedeværelse i Sør-Sudan med en beskyttelsesstyrke på 4000 tropper, i tillegg til de nær 13.000 som alt er på plass. I desember kom FN med en klar advarsel mot at situasjonen i Sør-Sudan kunne utvikle seg til et folkemord . Et halvt år senere er de ekstra FN-mannskapene ennå ikke på plass. Men noe har skjedd, i Juba har president Salva Kiir tatt initiativ til en nasjonal dialog, og avsatt den fryktede hærsjefen Paul Malong. Og jeg får fatt på en fast og besluttsom stemme, i Wau.

Stephen Robo er hjemme igjen, etter å ha måttet tilbringe månedsvis borte familien grunnet kamper. Han forteller at folk nå faktisk er i ferd med å forlate beskyttelsesleiren til FN, at det er roligere.

-Jeg har det bra, jeg er ikke redd dem. Jeg vil ikke søke tilflukt hos FN, jeg stoler på at Gud tar vare på meg, skriver han i en epost.

En del av kildene som er intervjuet for denne saken, både i Juba i juli 2016 og senere, ønsker ikke å bli sitert ved navn. For en mer utfyllende gjennomgang av selve hendelsene, se ekspertpanelets rapport til FNs sikkerhetsråd i september. For hendelsene i delstaten Central Equatoria som ledet opp til juli 2016, se denne rapporten fra International Crisis Group.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *