Trykk “Enter” for å komme videre

Vår ære og vår makt

Forholdet mellom Norge og Angola har gått fra solidarisk humanitært arbeid til samarbeid om oljeutvinning. Det siste trekker veksler på det første.

Om du spør den jevne angolaner, har hun nok ikke hørt om Norge, men for de urbane luandinerne, innbyggerne i hovedstaden Luanda, er ordet Noruega knyttet til tørrfisk. Som Brasil har Angola adoptert den portugisiske tradisjonen med å spise bacalao som festmat. Og som i Portugal finnes det et utall måter å tilberede fisken på, men den bør altså være norsk.

Noe mer vet kanskje angolanere i politiske og akademiske sirkler. De vet at Norge har vært en trofast støttespiller helt siden det turbulente 1980-tallet, da Angola var låst i en ødeleggende konflikt med apartheidstaten i Sør-Afrika. Det kan være at de kjenner til forskningssamarbeidet som knytter det katolske universitetet i Luanda til Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen, eller de har hørt om forskningsskipet Fridtjof Nansen, som i årevis har trålt kysten av Angola og nabolandet Namibia. En del angolanere kjenner også til norske organisasjoners arbeid med å rydde landminer.

De siste årene vil flere angolanere ha hørt om Norge som et oljeland. Kanskje også at vi er gode på å fordele inntektene fra oljen og har et gigantisk oljefond som skal sikre oss alle i alderdommen. Oljefondet er det skrevet en del om i Angola. I 2012 fikk de sitt eget. Det skal vi komme tilbake til. Norske diplomater og politikere har alltid vært nøye med å understreke at det finnes en slags usynlig mur mellom Norges humanitære arbeid og utviklingsstønad, og den norske oljeindustrien. Men for de angolanerne som har kjennskap til begge sider av det norske janusansiktet, er nok ikke muren så solid. Eller som den kjente kommentatoren Celso Malavoloneke sa på et besøk i Oslo i fjor: Angolanere er svært takknemlige overfor dem som var med oss under hele krigen. Noe av den godviljen har nok kommet norske selskaper til gode.

Solidaritet

For å forstå angolanernes forhold til nordmenn og Norge må vi nesten begynne med vårt forhold til Angola. Det norske engasjementet i landet strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid. Ifølge Norsk Folkehjelps tidligere leder og mangeårig Afrika-kjenner Halle Jørn Hanssen kom de første følerne om investeringer i oljesektoren samtidig med de første forespørslene om humanitær og teknisk bistand, rundt 1984. Året etter flyttet min familie til Luanda. Da var det to norske familier der fra før samt en god del skandinaver, og jeg ble tredje norske elev ved den svenske skolen i Luanda.

På denne tiden var Angola frontlinjen i et stort regionalt oppgjør med apartheidstaten Sør-Afrika. Den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC) og deres bevæpnede gren Umkhonto we Sizwe (MK) hadde siden 1976 etablert både flyktningleirer og treningsleirer i Angola. I 1983 ba de for første gang Norsk Folkehjelp om hjelp til å drive yrkestrening for en del av kadrene. Og fra 1984 kanaliserte det norske utenriksdepartementet hjelp til sørafrikanske flyktninger i Angola, enten gjennom Norad eller gjennom Norsk Folkehjelp. Samtidig som min far fordypet seg i energistatistikk i et containerhus midt i Luanda, dro min mor ut til ANCs leir i Viana, den gang utenfor byen, og skrev rapporter hjem om hva Norsk Folkehjelp burde bidra med. Anbefalingene var medisinsk opplæring, både lokalt og i Norge. Dette var starten på den norske humanitære innsatsen i Angola.

Krig og olje

Begge mine foreldres engasjement bygget på en idé om solidaritet med et land som like etter uavhengigheten fra Portugal i 1975 var blitt invadert av den større og mektigere naboen Sør-Afrika (som også styrte nabolandet Namibia, som da fortsatt het Sørvest-Afrika). Men ikke alt norsk engasjement var ren solidaritet. I 1986 kom representanter for det norske oljeselskapet Saga Petroleum til Luanda. I 1992 etablerte Norsk Hydro seg i landet, og i 1993 kom Statoil gjennom en samarbeidsavtale med British Petroleum (BP).

På denne tiden var det ikke mange andre som reiste til Angola. Den norske kolonien i landet forsvant i likhet med mange andre da en fredsavtale og et valg i 1992 ble opptakten til en enda mer intens periode i Angolas lange borgerkrig. Den skandinaviske skolen i Luanda ble stengt. Bare de tøffeste hjelpearbeiderne risikerte livet for å ta seg av ofrene for de to rivaliserende bevegelsene MPLA[1] og UNITAs[2] nye krig.

Da jeg besøkte min mor i Luanda i 1994, var det nesten ikke utlendinger i Luanda, bortsett fra representanter fra FN og oljeindustrien, deriblant Saga. Samtidig var byen, som jeg husket som en relativt sjarmerende, men noe kaotisk by i kolonistil, skutt i stykker av kamper og inntatt av flyktninger. I tillegg til min mor var det to andre norske ansatte hos Folkehjelpa i Angola. De var opptatt med å ordne matvarehjelp til krigens mange ofre, med å rydde miner og med å bedre forholdene for de såkalte enkelandsbyene: hele landsbyer hvor det knapt var menn igjen etter en generasjon med krig. Enkelandsbyene ble vist fram i NRKs TV-aksjon det året, med Tomm Kristiansen som reporter. Pengene Norsk Folkehjelp fikk inn gjennom TV-aksjonen, skulle brukes til å rydde miner. Mineryddingen fortsetter den dag i dag, mens det langsiktige utviklingsarbeidet er avsluttet. Den eneste norske organisasjonen som fortsatt har kontor i Luanda i dag, er Kirkens Nødhjelp, som jobber inn mot det hardt prøvde sivilsamfunnet i landet.

Så sent som i 1998, mens krigen fortsatt raste i Angola, eksporterte Norge ingenting dit. I de påfølgende årene har dette forandret seg radikalt. I 2010 gikk 36,7 prosent av all eksport fra Norge til Afrika til Angola. Samme år skal norske selskaper ha investert 30 milliarder i landet. Fremst blant de norske selskapene er vårt statsoljeselskap Statoil, som har sin største utenlandsoperasjon i Angola. Til sammen betaler Statoil mer i skatt til Angola enn Norge gir til hele Afrika totalt. Angola har altså de siste årene vært den klart viktigste handelspartneren for Norge i Afrika. Og i en tid hvor mange argumenterer for at det er investeringer og arbeidsplasser Afrika trenger, og ikke mer bistand, høres jo det flott ut.

De norske oljeselskapene har altså vært i Angola omtrent like lenge som bistandsorganisasjonene. Både oljeselskapene Statoil og Hydro, samt en rekke norske shipping- og leverandørselskaper, etablerte seg mens krigen ennå raste over store deler av landet, ifølge en oversikt laget av Norwatch[3]. Spesielt ivrig var Hydro, som bød på og fikk andeler i en rekke lovende felt. Statoil var litt senere ute av startgropa, men også de klarte å sikre seg andeler i flere felt. Spesielt etter 1996, da store dypvannsforekomster av olje ble funnet utenfor kysten. Dette var jo oljeleting og opphenting slik norske selskaper kjente det fra Nordsjøen. I tråd med praksisen i Angola ble de norske selskapene partnere med det angolanske oljeselskapet Sonangol EP. Og her begynner det å bli vanskelig å følge så vel de norske som de internasjonale selskapenes virksomhet i Angola. Sterkt økende inntekter fra oljefeltene, inkludert stadig større signaturbonuser, smurte et voksende militærbudsjett i et land som fortsatt var i krig. Offisielt gikk inntektene til Angolas nasjonalbank, Sonangol og presidenten, et triumvirat som så ut til å sluke penger, og slik pådro seg kallenavnet «Bermudatriangelet».

Mot slutten av tusenåret hadde Angolas oljeproduksjon og inntekter mangedoblet seg. Med disse midlene fikk regjeringshæren overtak på opprørerne, som på sin side skaffet seg midler fra diamanter. Samtidig vokste det fram et ekstremt patron–klient-system i Luanda, med president og oljeingeniør José Eduardo dos Santos på toppen av en gruppe mektige familier og generaler. De kalles Futungo, etter presidentens residens Futungo de Belas en liten kjøretur sør for Luanda.

I tillegg til inntektene fra oljen og de forskjellige underselskapene har Sonangol og presidentfamilien inntekter fra såkalte signaturbonuser og sosiale fond. Dette er bonuser som Sonangol og internasjonale selskaper blir enige om når de inngår en kontrakt om andeler eller operatørskap i et felt. Signaturbonuser er vanlige i oljebransjen og i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Det er en ekstra utbetaling, en «takk-for-at-vi-fikk-avtalen». Men størrelsene kan jo vekke litt oppsikt. Og her har Angola siden midten av 1990-tallet gjentatte ganger satt ny rekord. Disse pengene fordeles videre. Sammen med presidentens kontor sponser Sonangol det som finnes av kultur i landet. De deler ut litteraturstipender, utdanningsstipender og driver fotballag.

Fra årtusenskiftet har det stadig blitt stilt spørsmål om det særegne angolanske systemet å forvalte oljeinntekter på, et system som alle olje- og oljeleverandørselskaper, inkludert de norske, må forholde seg til. Pengefondet (IMF) har gitt Angola lån i tider med lav oljepris, og en rekke humanitære organisasjoner har bokstavelig talt holdt befolkningen i live, mens rikdommen i Luanda har hopet seg opp. Da oljen begynte å flomme i stadig striere strømmer, krevde også internasjonale donorer at Angola fikk bedre kontroll med inntektene. Etter hvert ble landet tvunget til å gi innsyn i disse. I samme periode ble derfor summene de internasjonale selskapene betalte i signaturbonuser og sosiale bonuser for å operere på angolansk sokkel, større. Bonuspenger er rett og slett lett lettere å unndra rapportering enn inntekter fra oljevirksomhet ellers.

Favoritter blant oljeselskapene har vært Sonangols sosiale fond og Presidentfondet (FESA). Blant selskapene vi vet har betalt inn bonuser til FESA, er Hydro, som skal ha betalt mellom 500 og 700 millioner kroner i bonuser i Angola i årene før de fusjonerte med Statoil. I rapporten «Social Funds in Angola» (2008) konkluderer forskerne Inge Amundsen og Arne Wiig ved CMI med at slike fond på mange måter gjør statens oppgaver i Angola – et land som ikke har satset nevneverdig på for eksempel utdanning og helse opp gjennom årene.

Vi vet ikke helt hvordan penger fra norske selskaper tilflyter de forskjellige delene av Futungo. Men undersøkelser av andre internasjonale selskaper kan gi oss en pekepinn. For ti år siden fant journalister ved The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) ut at bonuspenger som det amerikanske selskapet Marathon Oil betalte til Sonangol, havnet på en konto på skatteparadisøya Jersey. Der forsvant en del av pengene samme dag videre til en konto i et annet skatteparadis. En del av dette ble så overført til kontoen til en angolansk minister som eide et sikkerhetsselskap, mens en annen andel gikk til den angolanske presidentens veldedighetsfond FESA. I tillegg havnet noe hos en privat angolansk bank som blant annet hadde en kjent våpenhandler som aksjonær. Vi vet at Hydro og Statoil betalte bonuser til Sonangol i samme tidsperiode.

Når det er Presidentfondet eller Sonangol som tilbyr helsetjenester eller studiestipender, skaper man et klientsystem der innbyggerne ikke går til det offentlige når de trenger noe, men til statsoljeselskapet Sonangol eller utvalgte politikere i kretsen rundt president José Eduardo dos Santos (ja da, kona har også et fond). De sosiale fondene, som altså i hovedsak er betalt av utenlandske oljeselskap, brukes til å bygge opp et patron–klient-forhold i Angola. I stedet for at disse pengene går til det offentlige budsjettet og underlegges parlamentarisk kontroll, blir de «håndpenger» for presidenten og det allerede mektige Sonangol.

Pengesekkene til Sonangol og Futungo er altså maktbasen i Angola. Systemet vokste fram gjennom det siste tiåret med krig, og var antagelig med på å avslutte hele tragedien. Regjeringen lyktes nemlig i å lokke noen av opprørsbevegelsens generaler over på sin side med løfter om et bedre liv og utdanningsstipender. I mars 2002 kunne regjeringshæren endelig omringe opprørsleder Jonas Savimbi, som gikk ned i en storm av kuler. Opprørsstyrken UNITA la ned våpnene etter Savimbis død, og Angola gikk inn i en roligere periode. I dag har regjeringsstyrkene voldsmonopol, med ett unntak: I de dype skogene i oljeenklaven Cabinda finnes det fremdeles en aktiv opprørsgruppe: Frente para a Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC). Etter 2004 har det vært lagt ned mye arbeid i å reformere landets krigsøkonomi. Mannen som skulle lede dette arbeidet, var en av edderkoppene i nettet rundt presidentpalasset: general Kopelipa, som egentlig heter Manuel Hélder Vieira Dias Jr. Han opprettet i 2004 formelt Kontor for rekonstruksjon av landet. Kontoret ble etter hvert oppløst, men Kopelipa fortsatte å ha overoppsyn med rekonstruksjonen. Som følge av dette fikk han kontroll over store pengesummer.

Omtrent på samme tid begynte man i Oslo å se på hvordan man bedre kunne organisere norsk støtte til oljeforvaltning i utviklingsland. Angola var ikke det eneste landet som fra begynnelsen av åttitallet hadde mottatt en jevn strøm av norske rådgivere på energifeltet, altså en slik rådgiver som min far var. Også Angolas gamle portugisiske søsterkoloni Mosambik fikk slik støtte. Forskere, politikere og andre aktører i Norge hadde lenge vært opptatt av oljens tilsynelatende dårlige innvirkning på demokrati og styresett i svake stater. Utviklingen i land som Nigeria og Angola sto åpenbart i stor kontrast til utviklingen i Norge. I 2005 lanserte derfor daværende oljeminister Thorhild Widvey (H) og daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) Olje for utvikling, et samarbeid mellom fire norske departementer. Angola var en selvsagt kandidat til å motta midler fra dette programmet. Samtidig var man klar over de utfordringene som lå i den angolanske oljeforvaltningen. På papiret fantes det faktisk lyspunkter også. Verdensbanken, Pengefondet og andre internasjonale aktører hadde fulgt ekstra godt med på landets finanser etter at freden kom i 2002. Fra 2004 hadde derfor Sonangol og Finansdepartementet publisert oljeinntekter, blokk for blokk, måned for måned. Norske bistandspenger, kanalisert gjennom Olje for utvikling, var med på å bygge opp kompetanse i angolansk oljeforvaltning. Og i 2012 fikk altså Angola et oljefond etter inspirasjon fra Norge, selv om det nok ikke fungerer helt på samme måte. Det er presidentens sønn José Filomeno dos Santos som leder fondet, noe som selvsagt har utløst anklager om nepotisme.

I desember 2011 inngikk Statoil en kontrakt om operatørskap på to felt samt deltagelse i tre felt utenfor kysten av Angola. Som vanlig ved inngåelse av slike avtaler betalte selskapet en signaturbonus. I årsrapporten for 2012 er det opplyst at Statoil betalte ut en signaturbonus på 3,1 milliarder norske kroner. I tillegg betalte selskapet ut mindre bonuser til sosiale fond og utdanning i regi av Sonangol. Statoil er påbudt å informere om slike bonuser. Angolanske myndigheter er derimot ikke særlig glad i slik rapportering, og har tidligere truet selskaper som oppgir bonusbetalinger med at de vil bli kastet ut av landet. Statoil fikk allikevel bli, noe som åpenhetsaktivister og andre i Luanda har merket seg.

Samme måned som Statoil inngikk sine kontrakter, var representanter for Pengefondet på besøk i Luanda på jakt etter 32 milliarder dollar, en fjerdedel av landets brutto nasjonalprodukt, som det ikke var gjort rede for i nasjonalregnskapet. Pengefondet fant ut at disse midlene var administrert av Sonangol. Dette kan jo høres rart ut, men illustrerer hvordan oljeselskapet er en mektig stat i staten. Angola-kjenner Justin Pearce ved School of Oriental and African Studies i London peker på at Sonangol nettopp opererer som en slags parallell stat. Samtidig som de altså drar inn skatter og er med på å finansiere tjenester for befolkningen, sørger selskapsstrukturen for at deres affærer er lite gjennomsiktige, og de opererer utenfor politisk kontroll.

Rapporter fra blant annet Global Witness, Human Rights Watch og Open Society Initiative for Southern Africa (OSISA) peker alle på store hull i rapporteringen av oljeinntekter, og at rapporteringen av signaturbonuser er så godt som ikke-eksisterende. Statoil betalte ikke bare signaturbonus i 2012. De betalte også en såkalt sosial bonus til Sonangol. Deler av dette har gått til et såkalt forskningssenter, Sonangol Research and Technology Center. Dette senteret eksisterer ikke noe annet sted enn på papiret.

Menneskerettigheter

Både norske myndigheter og Statoil framholder at investeringer i utviklingsland er bra, og at norsk næringslivs deltagelse i land som Angola genererer store skatteinntekter. Problemet er bare at befolkningen i Angola har sett lite eller ingenting til disse oljeinntektene. De mer enn tretti milliardene Statoil betalte i skatt til Angola i 2013, forsvinner inn i et system som verken norske eller angolanske borgere har noe særlig innsyn i. Også andre norske selskap, som Aker Solutions, Odfjell Drilling og Petroleum Geo-Services (PGS) er til stede.

Menneskerettsorganisasjoner og åpenhetsaktivister kritiserer selskapene i Angola for å være med på å opprettholde et regime som ikke er blitt mer åpent og demokratisk etter krigen, samtidig som en liten elite formelig vasser i oljepenger. I 2011, samme år som Statoil forhandlet seg fram til sin største avtale i landet noensinne, opplevde Luanda sin egen lille versjon av den arabiske våren. De spredte, men svært vokale demonstrasjonene ble slått brutalt ned. Demonstranter ble banket opp, aktivister ble overfalt hjemme. To regimekritikere forsvant sporløst. Siden har den repressive linjen overfor menneskerettighetsaktivister, journalister og andre hardnet. Under landets tilsynelatende mirakuløse transformasjon fra krig til fred venter også andre spenninger. Med drapet på Savimbi ble krigen vunnet militært, men noen dyp og gjennomtrengende fredsprosess har ikke funnet sted. Med jevne mellomrom har misnøye og uro kommet til overflaten. Ikke bare i Cabinda, hvor en fraksjon av separatistbevegelsen fortsatt er aktiv, men også i de diamantrike provinsene Lunda Norte og Lunda Sul (nord og sør) og i Luandas enorme slumbyer, mussequene.

I april 2015 endte en tilsynelatende triviell konflikt mellom politiet og Sétimo Dia a Luz do Mundo, en lokal versjon av syvendedagsadventistene, i blodsutgytelser. Akkurat hvor mange som ble drept på Serra do Sumi utenfor Huambo, i den sentrale delen av landet, kommer vi kanskje aldri til å få vite. Offisielt ble åtte politimenn og et litt større antall sektmedlemmer drept. Episoden vitner om en viss nervøsitet blant sikkerhetsstyrkene. En måned senere ble landets mest kjente og kontroversielle journalist, Rafael Marques de Morais, funnet skyldig i å ha fornærmet en gruppe generaler, og dømt til seks måneder betinget fengsel. Så, i slutten av juni, gikk politiet i Luanda til aksjon mot en rekke kjente aktivister. Minst tretten ble arrestert for å ”ha planlagt noe”. Statsorganet Jornal de Angola kommenterer at man skal se opp for udemokratiske krefter som ønsker å destabilisere landet, men har ellers vært varsom med å skrive om arrestasjonene.

Det er tretti år siden jeg for første gang kom ut av flyet en sen, fuktig og het marskveld i Luanda. Siden den gang har det meste forandret seg. Landet som var i krig, har en slags fred. Flyplassen, som den gang lå litt utenfor byen, ligger nå mellom den gamle byen og de nye, ordnede og eksklusive sørlige bydelene. Oljearbeidere, utlendinger og rike angolanere har flyktet ut til enorme områder med eneboliger med navn som Edens hage. Kontorene deres, som ligger i Talatona, er nye og prangende.

Fra Luanda kan jeg ta fly, eller til og med et fungerende tog, til kroker av landet som gjennom hele 1980- og 1990-tallet var avskåret fra hovedstaden av frontlinjer. Jeg kan ta ut penger i minibanken og kjøpe omtrent hva jeg vil i moderne supermarkeder eller delikatesseforretninger. Jeg kan gå på spa, eller kjøpe astronomisk dyre champagnedrinker på nattklubben til presidentdatter Isabel dos Santos. Hun er for øvrig Afrikas rikeste kvinne, og ble av magasinet Forbes utpekt som kontinentets første dollarmilliardær i 2013. Mange angolanere mener at hun opererer som sin fars porteføljeforvalter. Pappa José Eduardo dos Santos har for øvrig vært president siden 1979.

Jeg er ikke helt sikker på det med minibankene, den uoffisielle valutakursen er fortsatt svært mye bedre hos kvinnene som sitter under et mangotre langs veien i ambassadestrøket Miramar. Faktisk får jeg dobbelt så mye av den lokale valutaen kwanza mot mine amerikanske dollar der. Toget passerer fortsatt landsbyer i ruiner, mussequene er fortsatt pøler av tyfus og malaria. Ja, og vann i springen og elektrisitet døgnet rundt, det har de aller fleste ikke, om du da ikke bosetter deg i Edens hage.

Selv om svært mye er forandret på overflaten, forblir også svært mye det samme. Ikke minst i politikken. I et samfunnsmessig klima hvor dissens blir stadig vanskeligere, vil også det som er med på å opprettholde status, bli assosiert med undertrykkelsen. Hvordan norske selskaper oppfattes, vil også påvirke hvordan Norge og norske posisjoner oppfattes. Å drive handel er selvsagt helt legitimt, men det er verdt å tenke over at norske selskaper nå bidrar til å sementere et system hvor en liten gruppe mennesker tjener svært mye på bekostning av de mange, og hvor den økonomiske og politiske makten som konsentreres igjen brukes mot befolkningen. Hvordan en ny generasjon angolanere ser på nordmenn og Norge om noen år, avhenger av hvordan man forholder seg til systemet som er bygget opp gjennom alle de tiårene nordmenn og angolanere har hatt sitt spesielle forhold – et forhold som sprang ut av solidaritet, men som i dag handler mest om hva vi kan tjene på det. For mine foreldre har det ført til selvransakelse. Kanskje det er på sin plass hos flere.

Dette essayet ble skrevet for og sto på trykk i Samtiden 3/2015

[1] Movimento Popular de Libertação de Angola (Folkebevegelsen for Angolas frigjøring)

[2] União Nacional para a Independência Total de Angola (Den nasjonale unionen for total frigjøring av Angola)

[3] Norwatch var en del av Framtiden i våre hender, og undersøkte norske interesser i utlandet.

En kommentar

  1. Ut på oljeeventyr | Bundu Ut på oljeeventyr | Bundu 2. desember 2015

    […] har vært tilstede i Angola siden tidlig nittitallet, og står i dag for rundt ti prosent av produksjonen på angolansk sokkel. Men i 2011 fikk Statoil […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *