17. januar 2017

Omstridt grensekontroll

Print
Konfliktene i Sudan skaper mange flyktninger. her flyktninger fra Sør-Kordfan i Sør Sudans Unity State i 2012

Maren Sæbø

Konfliktene i Sudan skaper mange flyktninger. her flyktninger fra Sør-Kordfan i Sør Sudans Unity State i 2012

Forholdet til Sudan, og president Omar Al-Bashir, som er ettersøkt av den Internasjonale straffedomstolen (ICC) for grove brudd på menneskerettighetene , er i ferd med å normaliseres.  Det siste halvannet året har Sudan blitt en viktig brikke i EUs arbeid for å stoppe flyktninger fra Afrika. 13. januar varslet den utgående administrasjonen til Barack Obama at USA nå vil løfte sanksjonene lagt på regimet.

Norge følger EUs eksempel. I løpet av 2016 er vår spesialutsending i utlendingssaker fra ambassaden i Kairo i Egypt, flyttet til Khartoum i Sudan, hvor den såkalte Khartoum-prosessen følges tett.  Khartoum-prosessen ble etablert i 2014 og er et samarbeid mellom EU og Den afrikanske union (AU) om å stoppe menneskehandel og menneskesmugling fra Afrikas Horn. Området omfatter blant annet Eritrea og Somalia, to av opphavslandene for mange flyktninger som kommer til Norge.  Like før jul møtte derfor den norske ambassadens folk i Khartoum lederen for det sudanske politiets migrasjonsenhet, Generalløytnant Awad Dahiya. Norge har også inngått en avtale med den Internasjonale organisasjonen for Migrasjon (IOM) om norsk støtte til et migrantsenter i Sudan som ved siden av helsehjelp og rådgivning skal gi migranter som bruker Sudan som transittland, tilbud om å returnere til hjemlandet. I tillegg til somaliere og eritreere bruker blant annet etiopiere, sørsudanere, nigerianere og flyktninger fra den Sentralafrikanske republikk Sudan som transittland. Alle dokumenter i disse sakene er unntatt offentlighet.

Milits mot flyktninger

Problemet er at det i Sudan er vanskelig å skille mellom de man må samarbeide med og de man ikke burde samarbeide med. De norske bidragene til Sudan er foreløpig beskjedne men EU har gjennom sitt EU Emergency Trust Fund for Africa gitt store beløp til Sudan i flere omganger ( blant annet i april og i desember ).  Dette opprører blant annet Yasir Arman, leder for opprørsgruppen SPLM-North, som er aktiv i de urolige områdene Blånilen og Nubafjellene sør i Sudan. Arman var også SPLMs kandidat ved presidentvalget i Sudan i 2010, året før både landet og bevegelsen Arman er en del av, ble splittet.  Ifølge han er det ikke mulig å skille mellom det regimet gjør for å stoppe menneskehandel, menneskesmugling eller ulovlig migrasjon, og det det svært autoritære regimet gjør mot egen befolkning. Attpåtil har en sentral komponent i Sudans innsats mot migrasjon over Sahara blitt hentet rett ut av tjeneste i borgerkrigene som herjer Sudan, den beryktede janjaweed-militsen

-Vi får høre historier om hvordan janjaweed har angrepet flyktninger, samtidig har ikke Bashir noen interesse av å stoppe flyktninger, han lager jo nye, forteller Arman

Arman viser til en paramilitær styrke kalt Rapid Support Force (RSF) som ble opprettet av regimet i 2013 for å brukes mot regimets mange opponenter. Dette er styrkene til krigsherren Mohammed Hamdan Daglo, eller Hametti.  Hametti har drevet kampanjer mot opprørere i Darfur, og har også vært aktiv i Blånilen, Sør-Kordofan og Nubafjellene. Deler av styrken er samme milits som har vært i søkelys for grove krenkelser av menneskerettighetene, blant annet angrep mot sivile i Darfur.  Ifølge forsker Magdi el-Gizouli ved Rift Valley Institute brukes disse fordi de har god kjennskap til området flyktninger og migranter må passere, på vei til Libya.

-RSF har fått jobben med å patruljere den sudansk-libyske grensen, ettersom dette er folk med god kunnskap om terrenget. De er hovedsakelig fra Nord-Darfur. I bunn og grunn handler dette om at man har satt bort sikkerhetsarbeid til det som i all hovedsak er en hær a leiesoldater, påpeker El-Gizouli.

Han viser til at RSF i dag er lønnet og mottar order fra Sudans beryktede nasjonale sikkerhetsstyrker, men at det er satt i gang et arbeid for å «normalisere» styrken, altså å legge den under hærens kommando.

To millioner internt fordrevne

Arman mener det også er et paradoks at et regime som faktisk skaper en hel del flyktninger, nå skal være det samme som stopper flyktninger og migranter fra å bevege seg over Sahara. FNs tall viser at det finnes minst to millioner internt fordrevne i Sudan, i tillegg kommer minst en halv million flyktninger fra Sør-Sudan og minst 300.000 fra andre naboland.

-Vi har sett flere flyktninger i Sudan de siste årene, ikke færre. Om man skal stoppe dette må man få Al-Bashir til å stoppe krigene mot befolkningen i Darfur, Blånilen og Nubafjellene. Regimet må kunne gi sine egne innbyggere håp og en framtid.

Arman tror altså ikke på regimets intensjoner når de sier de vil begrense mennesketrafikken. Tvert imot. Han mener alt snakket om å få kontroll med migrasjonsrutene er en måte å innynde seg på og å få tak på hardt tiltrengt bistand. Sudan er hardt rammet av fallet i oljepris, og opplever en økonomisk krise.

At regimet i Khartoum bruker migrasjonsfeltet som en brekkstang for å få tak på bistand, uten at det har tenkt å gjøre noe med årsakene til at folk flykter synes også det norske Utenriksdepartementet å være klar over. I et notat fra ambassaden i Khartoum ved inngangen til fjoråret heter det:

«De politiske prioriteringene sudanske myndigheter fremhever bærer preg av at de ser på dette feltet som en mulighet for å få bistand innen felter de synes er viktige, mer enn at de ønsker å gjøre noe med årsakene til at mennesker flykter og emigrerer fra eller gjennom Sudan»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *