2. november 2016

-Når du setter leoparden til å gjete..

Print
i store dler av 2012 ble det ikke pumpet opp olje ved disse feltene i Unity nord i Sør-Sudan. Inntektene uteble og maktkampen i Juba spisset seg til.

Maren Sæbø

i store dler av 2012 ble det ikke pumpet opp olje ved disse feltene i Unity nord i Sør-Sudan. Inntektene uteble og maktkampen i Juba spisset seg til.

Det begynte som spredte skuddsalver, noen serier, så svarild. I løpet av minutter ble skytingen mer vedvarende, så kom et opphold. I restauranten nede ved Nilen gikk middagsgjestene tilbake til pasta og fish and chips, noen tørste karer fra FN grep på ny etter fredagspilsen. Så brøt helvete løs i Juba.

Kampene i Sør-Sudans hovedstad i juli i år markerte nok en tilbakevending til krig, i et område der det har vært av og på med konflikt siden 1956. I bortimot tjue av disse årene har tidligere utviklingsminister, nå generalsekretær i KrF Hilde Frafjord Johnson vært involvert i samtaler og forhandlinger med de skiftende partene i konfliktene.

«Hilda», som hun kalles i Juba, har dermed vært godt plassert til å følge utviklingen i landet og regionen. Tidligere har hun skrevet om hvordan forhandlinger mellom frigjøringsbevegelsen Sudan People Liberation Army (SPLA) og myndighetene i Sudan kom til i perioden 1998–2005. Nå er hun tilbake med to bøker, en på engelsk og en på norsk. De dekker i all hovedsak tiden etter 2005 og spesielt årene som spesialutsending, som omfatter uavhengigheten av Sør-Sudan i 2011, og utbruddet av ny krig i 2013. Selv om tema er det samme, så er det to forskjellige bøker. Den første, South Sudan, the untold story, ble sluppet i sommer. Boka på norsk, Den vanskelige freden, når fred ender i ny krig, er litt mer oppdatert og er skrevet for et annet publikum. Mindre akademisk i formen forsøker Johnson her både å introdusere nordmenn for Sør-Sudan og for norsk fredspolitikk. Hun deler også noen tanker om hva som ikke fungerer så godt med denne.

Først til Sør-Sudan, og hva som gikk galt. Da en fredsavtale i det som den gang var ett Sudan ble inngått i 2005, var man enige om en periode på seks år før sør skulle ha en folkeavstemning om uavhengighet. Lederen den gang, John Garang, ønsket et forent men reformert Sudan. Bare dager etter at avtalen var i boks ble han imidlertid drept i en helikopterulykke, og hans nestkommanderende Salva Kiir tok over.

Så startet prosessen, ikke bare med å gjøre SPLAs politiske fløy, SPLM, til et parti, men også utvikle søndre Sudan. Etter årtier med underutvikling og krig var ikke det noen liten oppgave. Store deler av området hadde så godt som ingen infrastruktur, selv Juba hadde kun en asfaltert vei. Det var høy mødre- og spedbarnsdødelighet, lavt utdanningsnivå og lav forventet levealder. En giverkonferanse i Oslo samme år var startskuddet for en større operasjon. Allerede da var viljen til å finansiere det hele noe lunken. Dette ble ikke bedre av at det manglet en del på den politiske viljen, både i Juba og blant det internasjonale samfunnet.  SPLA/M viste ikke noen særlig endringsvilje fra geriljabevegelse til parti.

I South Sudan, the Untold Story skriver Johnson om «frigjøringsdilemmaet», først omtalt av Afrika-kjenner Christopher Clapham. Svært mange afrikanske land har fått regjeringskontorene besatt av en tidligere frigjøringsbevegelse. Når disse kommer til makta, anser de den for berettiget; de har jo tross alt vunnet den. Ofte med livet som innsats. Deres evne til å styre er irrelevant. Det er deres tid til å ete, som det ofte heter. Og de bestemmer også hvem andre som skal få mat.

Slik var det også med SPLA/M. Norske aktører som jobbet tett på bevegelsen så tidlig hvordan det vokste fram systemer av nepotisme og klientforhold i Juba. Disse fikk nå tilgang på en hel del penger som skulle gå til oppbyggingen av søndre Sudan. Blant annet fra store oljefelt i regionen. I tillegg til et politisk system som springer ut av en frigjøringshær, kommer altså store inntekter fra en verdifull råvare. Alt ligger til rette for den såkalte råvareforbannelsen, der store ressurser står i veien for utvikling snarere enn å hjelpe den på vei.

Kombinasjonen skulle vise seg å bli giftig i Sør-Sudan. Johnson siterer et ikke navngitt, fremstående medlem av SPLM: «Når du setter leoparden til å gjete, har ikke flokken noen sjanse».

I denne perioden jobbet Johnson for den afrikanske utviklingsbanken og kunne slik bivåne den ene store korrupsjonsskandalen etter den andre. Det fantes et system for å bokføre inntekter, men man hadde ikke oversikt over utgiftene. President Kiir selv har innrømmet at bortimot en tredel av oljeinntektene i perioden 2005–2011 (fire milliarder amerikanske dollar) ikke kan gjøres rede for. Andre har anslått at opp mot halvparten av oljeinntektene forsvant i disse årene.

I tillegg til problemene i Juba, i bistandsrapporter ofte beskrevet som «kapasitetsproblemer» for den unge administrasjonen, var det fortsatt spenninger mellom nord og sør. Disse måtte løses samtidig som man forberedte en folkeavstemning om uavhengighet i 2011. Da datoen først var der, stemte et overveldende flertall av sørsudanere for uavhengighet, og man fikk det travelt med å gjøre om administrasjonen i Juba til en statsforvaltning. Vinduet på seks måneder var knapt, men sørsudanske ledere ville ikke ha mer tid, de fryktet sabotasje fra politikere i nord. 9. juli 2011 kom verdens yngste stat til, og Johnsons periode som spesialutsending begynte.

Det spente forholdet med nord fortsatte, blant annet førte en disputt om oljeleveranser til trefninger i grenseområdene og til at produksjonen ble innstilt i 15 måneder. Sør-Sudan levde nå på donorer. Den økonomiske miseren bidro til at gamle spenninger i SPLM blusset opp, og i 2013 førte politisk maktkamp til den ene krisen etter den andre før det brøt ut kamper innad i presidentgarden i desember. Garden besto av fraksjoner som støttet henholdsvis Salva Kiir og visepresident (på det tidspunktet avsatt) Riek Machar. Tidlig ble konflikten «etnifisert» ved at Kiirs menn, av folkegruppen dinka, angrep sivile de mistenkte for å støtte Machar, som var nuere. Dinka og nuere er Sør-Sudans to største grupper, og snart spøkte scenarioer fra folkemordet i Rwanda over Sør-Sudan. En ny fredsprosess ble initiert, men personer og generaler Johnson beskriver som «hardlinere» fulgte en egen logikk på begge sider. I august i fjor kom det til en ny fredsavtale, etter at minst femti tusen var drept og to millioner drevet på flukt. Rapporter fra FN og Den afrikanske union (AU) viser at krigen i 2014 og 2015 hadde en helt egen brutalitet – og det i et område hvor krigene har vært særdeles brutale

I juli i år var det mye som tydet på at ny krig var i emning. Observatører i FN-systemet og diplomatene klaget over liten vilje til å gjennomføre punktene i fredsavtalen fra august 2015. Staten var nok en gang blakk, og verken soldater eller andre fikk lønna de hadde krav på. Juba var full av våpen, barna var sendt vekk. Visepresident Riek Machar følte seg åpenbart ikke trygg og anklaget president Kiirs folk gjentatte ganger for å forsøke å drepe ham.

Som i 2013 er omstendighetene rundt de første skuddene, de vi hørte nede ved Nilen, uklare, men følgene forventet. En skuddveksling ble til kamper, kamper ble til en offensiv hvor Kiirs tropper, under ledelse av hærsjef Paul Malong jaget Machars menn, og visepresidenten selv, fra byen. Siden har det brutt ut kamper både her og der, spesielt på hovedfartsårene sørover mot Uganda. Machar har flyktet og erklært krig, generaler har hoppet av og skiftet side, til og fra flere sider.

De to mennene Johnson holder ansvarlig for at konflikten eskalerte i 2013, hærsjef Malong og en minister ved navn Taban Deng, står sentralt i de nye kamphandlingene. I 2013 sto Deng på Machars side og organiserte antagelig deler av hans tropper. I i dag har Deng overtatt Machars visepresidentssete. Seks millioner mennesker trenger humanitær hjelp, noen hundre tusen nye flyktninger er lagt til de to millionene som alt var registrert. Antall døde, både militære og sivile, telles ikke. Både nedbrenning av landsbyer, henrettelser og utstrakt bruk av seksualisert vold er registrert. Og spøkelset fra Rwanda er tilbake: Det er en helt reell frykt for folkemord i Sør-Sudan.

Mellom linjene hos Johnson kan man lese frustrasjonen, over geriljaledere som trekker ut tiden, over donorer som ikke skjønner alvoret, over et sendrektig FN-system og formalitetene i en fredsprosess ledet av AU. Gjennom begge bøkene støter man på det ene moralske dilemma etter det andre. I perioden 2011 til 2015 har Norge gitt i overkant av 2,3 milliarder kroner i bistand til Sør-Sudan. Mye av dette forvaltes av norske og FN-organisasjoner, som blant annet driver helt nødvendig nødhjelp. Men 86 millioner har vært forvaltet av sørsudanske myndigheter. Når de går løs på egen befolkning, hvordan skal man bryte inn? Hvem kan gjøre det, når FNs kapasitet alt er strukket tynt? Burde man i det hele tatt ha støttet en fredsprosess som førte til en ny, men lite levedyktig stat? Hvilket ansvar må forhandlere og donorer ta for at krigen i Sør-Sudan er verre enn noen gang?

Johnson peker også på noe annet: Nærmere seksti prosent av alle land som har vært i borgerkrig siden 1945, har returnert til borgerkrig. Siden 2003 er alle nye borgerkriger fortsettelsen av tidligere konflikter. Det betyr at håndteringen av fredsforhandlinger, og avtalene de eventuelt resulterer i, ikke er god nok. Mens det ofte er stor stas å følge forhandlingene i det Johnson kaller de to første fasene, den første kontakten og så selve forhandlingene fram til en avtale, faller ofte interessen for en avtale idet den er underskrevet. Johnson beskriver det som ”CNN-effekten”. I utgangspunktet beskriver bildet den oppmerksomheten en krig eller katastrofe får med en gang, for så forsvinne gradvis, selv om krigen fortsetter. Dette gjelder også i fredsprosesser– når bildene av tidligere fiender som tar hverandre i hånda er tatt, og avtaler skrevet under, da forsvinner TV-kameraene, og dermed blir ofte også partene mer overlatt til seg selv. Men det er nettopp da de trenger all oppmerksomhet de kan få. Det er nemlig gjennomføringen som er avgjørende for om man skaper varig fred. Denne fasen av en fredsprosess, som jo ikke er like spektakulær som de to første fasene, og ikke gjør seg like godt på nyhetene, er helt avgjørende. Nettopp den manglende oppfølgingen av den siste avtalen om Sør-Sudan, som ikke rakk å bli et år engang før nye kamper brøt ut i juli, gnager for mange av aktørene involvert. Inkludert norske forhandlere. I Utenriksdepartementet i Oslo kuttet man i ressursene til å følge opp Sør-Sudan, kanskje på det tidspunktet det trengtes som mest.

Det er Sør-Sudans egne ledere som bærer hovedansvaret både for at kamphandlinger har brutt ut, og for at de går ut over sivile. Men for Sør-Sudans støttespillere er det mye å lære, om man åpent og ærlig går igjennom også egen innsats. Det forsøker Hilde Frafjord Johnson med årets to bøker. Og lære det må man, for de menneskelige omkostningene ved å fortsette å feile, de er så altfor store.

Hilde Frafjord Johnson, South Sudan: The untold story from Independence to Civil war, IB Tauris 2016

Hilde Frafjord Johnson, Den vanskelige freden CappelenDamm 2016

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 19.oktober.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *