1. februar 2016

Burundi – hva skjer?

Print

Det blir ingen observatørstyrke i Burundi, besluttet den Afrikanske Union i helga, etter at burundiske myndigheter gjorde det klart at en AU-styrke ville anses for å være en invasjon. Debatten kom etter at en granskningskommisjon nedsatt av unionen leverte en rapport om den politiske situasjonen før jul, hvor det ble konkludert med at det er grunn til stor bekymring for situasjonen i det lille sentralafrikanske landet

Hva har skjedd?

Da president Pierre Nkunziza i april 2015 erklærte at han var klar for en tredje periode., førte det til protester i hovedstaden Bujumbura. Nkurunziza, hutu og tidligere geriljaleder, har vært en populær president. Men de siste årene har han stadig oftere blitt anklaget for å konsolidere makt på bekostning av et skjørt demokratisk system. På tross av protestene ble valget gjennomført og presidenten gjenvalgt i juli i fjor.

Dette forrykket en skjør maktbalanse i Burundi. For å kunne gjennomføre valget har man også brukt sikkerhetsstyrkene, man har slått ned på ikke bare opposisjon men også menneskerettsaktivister, på advokater og studentaktivister.  Man har stengt radiostasjoner og aviser.

På kort sikt har dette stoppet protestene. Også retorikken har hardnet til, presidenten anklager tutsi både i Burundi og i nabolandene Kongo-Kinshasa og Rwanda for å planlegge å styrte ham. Sikkerhetsstyrkenes offensiv mot opposisjonen har ført til at rundt 200.000 mennesker har flyktet, mange av dem til nabolandene. Konflikten skal også ha kostet i underkant av 500 mennesker livet. I slutten av januar 2016 slapp så Amnesty International bilder som de mener kan vise massegraver i Burundi

Hva ligger bak konflikten?

Konflikter i Rwanda, Burundi og grenseområdene i nabolandet Kongo-Kinshasa omtales ofte som utslag av etniske konflikter. Men det betyr ikke at dette er ”eldgammelt hat”.Snarere er det gjensidige hatet mellom gruppene kjent som hutu og tutsi, noe som har fått næring gjennom en rekke konflikter etter uavhengigheten fra Belgia i 1962. Kongedømmene Urundi og Ruanda ble en del av tysk Øst-Afrika i 1890, men ble erobret av belgierne under første verdenskrig i 1916. Siden 1962 har historien til de to tett befolkede områdene fortsatt å henge sammen.

Som i Rwanda utgjør de to gruppene hutu og tutsi flertallet av befolkningen. Hutu og tutsi kalles ofte to forskjellige ”etnisiteter” men snakker samme språk. Tradisjonelt har forskjellen mellom gruppene ligget i eiendomsforhold og hva de eier.  Både Ruanda og Urundi var siden 1500-tallet styrt av en tutsi-elite. Tradisjonelt viste tutsiene sin rikdom gjennom kveghold, mens hutuene har dyrket jorda.   Da Urundi fikk sin selvstendighet ble den nye staten etablert som et konstitusjonelt monarki, med en tutsi-konge, men med et statstyre hvor posisjoner var nøye fordelt mellom de to gruppene. Mange hutu valgte allikevel å flykte til Rwanda, hvor denne gruppen hadde fått mer makt etter selvstendigheten.  Forholdet var spent mellom gruppene, som i Rwanda på samme tid. Da statsministeren, denne posten tilhørte en hutu, ble drept i 1965, utløste dette et kuppforsøk fra hutuene mot kongen. Som igjen svarte med å sette inn styrkene sine mot både hutu-politikere og intellektuelle, og hutu flest.  I uroen som fulgte ble kongedømmet avviklet.  I årene etterpå konsoliderte den gamle tutsi-adelen makta, på samme tid sikret hutuene sine posisjoner i nabolandet Rwanda.  Begge land opplevde massakrer.  I Burundis tilfelle kuliminerte det i massemord på hutu i 1972. Opp mot 200.000 kan ha blitt drept, enda flere klarte å flykte til nabolandene Rwanda og Tanzania. Uroen fortsatte og utløste stadig nye massakrer fram til 1993, da vinner FRODEBU, et parti dominert av hutu valget.  Ytterligående grupper av både tutsi og hutu bruker anledningen til å massakrere motstandere. I krigen som følger mister opp mot 300.000 livet.

Vil du vite mer om Burundis moderne historie, så kan du for eksempel lese bøkene og artiklene til historikeren Gerard Prunier, som dette essayet skrevet umiddelbart etter folkemordet i Rwanda 1994

Kan situasjonen nå ende i nye massakrer, og folkemord?

Volden i Burundi var foranledningen til at både Burundis president Cyprien Ntariyamira, og Rwandas president Juvenal Habiyarama var i Tanzania i april 1994 for samtaler. Da de to presidentene returnerte til Rwandas hovedstad Kigali 7. april 1994, ble flyet de satt i, skutt ned. Dette var startskuddet for folkemordet i Rwanda, hvor rundt en million mennesker ble drept. Krigen fortsatt også i Burundi fram til 2005, da det endelig ble enighet mellom tutsi- og hutu- dominerte grupper om maktdeling.

Krisen i 2015 var altså politisk, men retorikken fikk raskt en etnisk vri. Presidenten har beksyldt tutsier, med base i Kongo-Kinshasa, for å forberede en inavsjon og statskupp. Hans sikkerhetsstyrker har gått fra dør til dør i hovedstaden Bujumbura, angivelig på jakt etter tutsi. Denne «etniske dimensjonen» ved krisen i Burundi er det nå både FN, AU og menneskerettsorganisasjoner som Amnesty frykter skal utløse massakrer.

Det har altså vært gode grunner i dette området til å frykte at små gnister antenner større branner. Samtidig har både FN og AU denne gang fulgt nøye med på hva som skjer i Burundi, og det er ingen grunn til å tro at helgas vedtak om å ikke intervenere nå, betyr at man lar burundierne i stikken. Etter vedtaket søndag fortsetter forhandlingene både om Burundis politiske framtid, og og om en AU-ledet strykeinnsats i landet i Etiopias hovedstad Addis Abeba

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *