Kvinnekroppen er slagmarken uten minnesmerker. De navnløse ofrene begraves uten at noen stilles til ansvar.
(Dagsavisen, 25. november 2018) – Vi er her for å passe på deg madam, ikke vær redd.
De hadde uniformsbukser, men enkle T-skjorter og relativt nye våpen med seg. Antakelig tilhørte de en slags spesialstyrke eller sikkerhetstjenesten. Jeg låste uansett døra, skjøv både stol og skrivebord foran og la meg på en madrass på gulvet i mørket. Gjennom telefonen kunne jeg følge ryktene om hva som skjedde andre steder i hovedstaden, hærledelsen hadde mistet kontroll. Det var en orgie i vold og plyndring, man kunne høre det, det kunne luktes. Som en naturlig del av arsenalet denne kvelden i Sør-Sudans hovedstad Juba, ble kvinner voldtatt. Stokker, greiner, kniv, machete, tenger og knipetang, gevær.
Dette er verktøykassa beskrevet i en rapport til FNs menneskerettsråd tidligere i år. Innholdet i verktøykassa er brukt av sørsudanske soldater for å voldta kvinner i Upper Nile-provinsen i Sør-Sudan i august 2017. Flere av kvinnene døde av skadene. I samme rapport beskrives hvordan voldtekt er en sentral del av krigføringen i Sør-Sudan. Det dokumenteres også voldtekt av barn, jenter og gutter, og hvordan familiemedlemmer ofte tvinges til å se på overgrepene. Gjerningsmennene oppgis å være menige soldater fra regjeringshæren, men også personell fra sikkerhetstjenesten og regjeringstilknyttet milits, samt soldater i diverse opprørsbevegelser. Ingen er blitt straffeforfulgt for disse overgrepene.
Årets fredspris, som deles ut i Oslo i neste uke, er en av disse «det var da på tide»-prisene, som på samme tid føles veldig riktig, og så altfor seint. Kvinners kropp har vært en slagmark i kriger både historisk og i moderne tid. Det finnes historier om systematisk bruk av seksualisert vold blant annet under trettiårskrigen i Europa på 1600-tallet, og i Tyskland etter naziregimets fall i 1945. Vi vet en god del om bruk av voldtekt i kolonikriger slik som japanernes krigføring i Kina på 1940-tallet, eller franskmenn og portugiseres krigføring i Afrika på 1960-tallet.
Voldtekt brukes selvsagt fordi det er en effektiv måte å bryte ned et samfunn på, men også hevne seg. I en og samme ugjerning kan man få utløp for frustrasjonen over fienden, og samtidig sørge for varig skade på det lokale samfunnslimet. En voldtatt kvinne ødelegger familier og familieforhold. Traumet kan sitte i i generasjoner. Den seksualiserte volden mot kvinner er taktisk i den forstand at den på kort sikt får hele lokalsamfunn til å bryte opp og flytte på seg, den er en del av den såkalte «brente jords taktikk», hvor områder legges øde. Men voldtekt er også en del av en mer langsiktig strategi for å få has på en folkegruppe.
Om man oppfatter folketilhørighet som noe biologisk, er kvinnens livmor selve ground zero. I Irak var det å bortføre og voldta yezidi-kvinner en del av strategien for å kvitte seg med et helt folk. Det samme har vi sett i Rwanda, og siden i Kongo. Og det samme er også en faktor i Sør-Sudan. Dinka-soldater fra regjeringshæren voldtar nuer-kvinner, opprørssoldater som er nuer, voldtar dinka-kvinner. På tross av at fenomenet har vært kjent i århundrer er det først etter årtusenet vi har fått dokumentert omfanget.
I 2000 vedtok FN resolusjon 1325. Resolusjonen er viktig fordi den slår fast at seksualisert vold i krig er en del av selve krigføringen, ikke noe som bare skjer i en kaotisk tilstand. Som følge av dette understreker den viktigheten av at kvinner deltar i konflikthåndtering, fredsprosesser og i fredsbevarende operasjoner. Blant annet. Den sikrer også at det nå dokumenteres og rapporteres hvordan overgrep mot kvinner er en del av krigføringen. Takket være resolusjon 1325 vet vi nå veldig mye om hva kvinner i krig utsettes for, og hvordan dette påvirker konfliktene de er en del av. Og vi vet at svært få blir holdt ansvarlig for overgrepene.
Om kvelden 11. juli 2016, da tre soldater sto utenfor mitt hotellrom i Juba, hadde deres våpenbrødre voldtatt flere sørsudanske kvinner utenfor en FN-leir i samme by, andre hadde holdt flere internasjonale kvinnelige hjelpearbeidere fanget og voldtatt dem i flere timer. Begge hendelsene er omtalt i FNs rapporter. Det er en forskjell på voldtektene av de sørsudanske kvinnene og de internasjonale. Gruppevoldtektene av fem hjelpearbeidere fra USA, Italia og Nederland ved Hotel Terrain den kvelden fikk internasjonal oppmerksomhet. Det ble også presset på for å få stilt gjerningsmennene til ansvar. 12 regjeringssoldater ble stilt for krigsrett.
I et unntak for regelen om total straffrihet for voldtekter i den sørsudanske krigen, ble ti av dem også dømt til fengselsstraff i september i år. Årsaken var selvsagt statusen til kvinnene som ble voldtatt, i denne siste saken handlet det om kvinner av «høyere status», kvinner med et annet pass.
Jeg ble tilbudt beskyttelse få kvinner rundt meg ville få den kvelden i Juba, fordi det ville være en taktisk blunder å utsette flere utlendinger for det sørsudanske kvinner opplever hele tida. Voldtekt i krig er ikke bare noe som skjer, det er noe som man lar skje, og som man noen ganger gir ordre om at skal skje. Og som også selvsagt kan hindres.
Det er det som er viktig med årets fredspris som i neste uke skal deles ut i Oslo. Det er en synliggjøring av hvordan kvinnekroppen er en del av selve slagmarken, og i noen tilfeller selve slagmarken. Voldtekt er ikke en bieffekt av krig, det er en del av selve krigen, noe de aller fleste som analyserer og forsker på moderne krigføring nå er klar over.
Og nå som vi vet, må vi presse på for at noen holdes ansvarlig.
Nadia Murad utga i 2017 boka Den siste jenta: Historien om mitt fangenskap og min kamp mot Den islamske staten (norsk oversettelse i 2018). I 2016 ble hun sammen med vennen Lamia Haji Bashar tildelt EUs Sakharov-pris for tankefrihet og Europarådets Václav Havel-pris for menneskerettigheter og i 2018 delte hun Nobels fredspris med den kongolesiske legen Denis Mukwege.
