Det er champagnetørke i Stavanger. I Angola er de misunnelige.
(Dagsavisen 22. juni 2015)
Juni 2015: Moxico øst i Angola, et kinesiskbygget tog smyger seg inn foran en liten samling hytter, noen nedbrente murhus og gamle forvridde rester av armerte togvogner. Bare et par av vognene får plass ved perrongen, det stopper imidlertid ikke handelen som et øyeblikk vekker til live den avsidesliggende landsbyen. Geitekjøtt og elvefisk, nøtter og frukt. I bytte settes kartonger med øl og brus ned på perrongen. Benguela-jernbanen har historie tilbake til 1903, men lå etter fire tiår med krig i ruiner da freden kom til landet i 2002. Ti år senere kunne trafikken på denne jernbanelinjen gjenopptas. Mellom 2002 og 2014 var Angola et økonomisk mirakel, bygget på høy oljepris. Landet hadde Afrikas sterkeste økonomiske vekst, og ble sentralt i fortellingen om «det nye Afrika» der handel og vekst tok over for krig og kaos. Det synlige beviset var bilder fra hovedstaden Luanda med en skog av heisekraner og nye kontorbygg. Og jernbanelinjer og nye bydeler åpnet med pomp og prakt.
Men store oljeressurser er ikke bare et gode, for mange er det en forbannelse. Og knapt noe sted i verden er forbannelsen så tydelig som i Angola. Der kommer rundt 80 prosent av skatteinntektene, og 90 prosent av eksportinntektene, fra olje. Nesten all økonomisk aktivitet i er knyttet opp mot oljen. Det gjør blant annet at landet må importere omtrent alt det trenger, inkludert en rekke matvarer. Før i tida kalte man slike land «bananrepublikker». I dag bruker vi andre begreper. Angola er et skoleeksempel på det økonomene kaller «hollandsk syke».
Det betyr at landet, som fortsatt er i en gjenoppbyggingsfase etter fire tiår med krig, er ekstremt sårbart for svingninger i oljepris. Og det siste året har det for det meste svingt nedover, fra noe over 100 amerikanske dollar fatet, til rundt 60 dollar. Ifølge analysebyrået Moodys i London er Angola det landet i Afrika som faktisk er mest sårbart for dette fallet. Det er rett og slett bråstopp i all aktiviteten, heisekranene står stille, landsbyene langs Benguela-jernbanen forblir avsidesliggende og i ruiner.
Samtidig, et helt annet sted; Restaurantene i Stavanger selger mindre champagne enn før, melder Dagens Næringsliv på forsiden. I stedet nøyer middagsgjestene i oljebyen seg med musserende vin. Årsaken er også her den lavere oljeprisen. Oljeselskapene må stramme livreima, det varsles mindre etterspørsel i leverandørindustrien. Det blir kutt i arbeidsplasser, både i oljeindustrien selv, og hos leverandørselskapene rundt om i de norske fjorder. Men Norge er ingen bananrepublikk, og man har siden begynnelsen av søttitallet vært oppmerksom på den hollandske syken. Det som kalles den «norske modellen» er i virkeligheten en lang rekke forordninger og institusjoner bygget opp i andre halvdel av siste århundret, under politisk kontroll. Og så er det et etterhvert gigantisk oljefond. Det er en modell angolanerne misunner oss. Deres modell ble diktert av oljeselskapene mens området fortsatt var koloni under Portugal. Siden har uro, krig og korrupsjon sørget for å befeste en modell hvor et lite antall individer kontrollerer store rikdommer, på bekostning av de mange. Det har hindret utvikling av annen økonomisk aktivitet, et kjent symptom på den hollandske syken.
For der champagnetørke havner på forsiden i Norge, bringer Jornal de Angola langt mer alvorlige nyheter. Det er bråstopp. Den regimevennlige avisen melder om kutt i budsjetter, stans i offentlige byggeprosjekter. Utenfor statsmedia hviskes det om offentlig ansatte som ikke får lønn, om en elite som er desperat etter å opprettholde privilegier og dels ikke tar innover seg alvoret. Men angolanske myndigheter har barbert budsjettet en gang i år allerede, de siste ukene har de prøvd en annen strategi, de har bedt om nye lån. Ikke minst fra Kina, som tidligere har sørget for kreditt når veier, jernbane og andre store byggeprosjekter skal i gang. Det var kineserne som ga lån, og stilte med mannskap, da man gikk i gang med å renovere Benguela-jernbanen, i bytte mot olje.
Fortsatt renner det nok champagne både i den glitzy oljebyen Luanda og i Stavanger. Men forskjellene på de to oljebyene er ellers enorme, det skyldes ikke minst at Norge har brukt sitt undersjøiske lykketreff til å bygge opp resten av økonomien, og har hatt politisk styring med forvaltningen av rikdommen som hittil har blitt pumpet opp. Selvsagt vil oljeprisfallet også få følger i Norge. Men eksempelet Angola kan kanskje minne oss på at tross alt, vi er ingen bananrepublikk. Det gjør oss også bedre skodd for en framtid uten oljen, for den kommer til å komme.
