Konflikten som truer med å rive verdens yngste stat i stykker har ikke én, men flere årsaker. Og det dreier seg først og fremst om politikk.
16. desember kom meldingene om at verdens yngste myndighet, den som sitter i Juba i Sør-Sudan, hadde blitt utsatt for ett kuppforsøk. President Salva Kiir, til vanlig kledd i dress og svart hatt (han har flere, en av dem skal være fra Norge) tok talerstolen iført militæruniform og erklærte at uromakerne nå var i forvaring og at man igjen hadde full kontroll over Juba. Men hva skjedde egentlig den helgen i Juba? De fleste synes enige om at den politiske uroen startet under et møte 14. desember, og at en rekke arrestasjoner fulgte. Dette førte til uro i hovedstadens mange kaserner hvor forskjellige fraksjoner av regjeringshæren holder hus.
I et kort essay hos Foreign Affairs oppsummrer Sudankjennerne Alex de Waal og Abdul Mohammed hva konflikten nå dreier seg om. En lignende analyse serveres av det som kanskje er Øst-Afrikas mest kjente akademiker og tenker, Mahmood Mamdani.
Begge tekstene identifiserer tre problemer, som henger sammen. Først har man den politiske konflikten innad i Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) – hvorav rivaliseringen mellom den tidligere visepresidenten Riek Machar og president Salva Kiir er det mest tydelige utslaget. Dernest kommer en regional og etnisk dimensjon, som ikke er hovedårsak til konflikten, men som får sin næring av arrestasjoner, drap og kamper. Sist har man problemer innad i det som var en geriljahær, men som nå er en regjeringshær, Sudan Peoples Liberation Army (SPLA) (og rivalen South Sudan Defence Forces- SSDF, som er inkorporert i SPLA i dag).
Det som utløste kampene nå før jul var altså en politisk maktkamp innad i SPLM. Frigjøringsbevegelsen SPLM har kort fartstid som parti, med en noe udefinert partiorganisasjon. Fran til 2008 hadde de heller ikke noe partiprogram. Politikken var motstand mot regimet i Khartoum, den politiske visjonen var lederen Dr John Garangs visjon om ett nytt Sudan, der marginaliserte regioner (sør, men også øst og vest, Darfur) hadde mer å si.
Det var altså ikke et program for en egen stat i sør, men en visjon om ett nytt Sudan som helhet. Garang hentet sin politiske inspirasjon fra flere hold, deriblant hos det sørafrikanske African National Congress (ANC) som er blant kontinentets eldste partier og som kjent, regjeringsparti i Sør-Afrika i dag. Men Garang var ingen Mandela, og like etter fredavtalen, kjent som Comprehensive Peace Agreement (CPA) ble undertenget i 2005, omkom han i en helikopterulykke. Da var scenen satt for Salva Kiir. I perioden mellom CPA og Sør-Sudans uavhenigghet i 2011, holdt SPLM sin andre partikongress. Dette skjedde i 2008. Da ble et politisk program og partistrukturer meislet ut. Visjonen var fortsatt et reformert Sudan, men man gikk også inn for, som i CPA, at de sørlige delene skulle få stemme over hvorvidt de ville fortsette å være en del av Sudan.
De fleste unge stater overlever til en viss grad ved ad-hoc-løsninger. I tilfellet Sør-Sudan var også bevegelsen som skulle bli et regjeringsparti, litt ad-hoc. Under hele (den siste) krigen mellom Khartoum og Sør-Sudan, var det ofte sørsudanere som sto mot sørsudanere. Da SPLM/A skulle bli henholdsvis statsbærende parti og hær, ble tidligere kamphaner inkorporert. Mest prominent blant disse var den nå avsatte visepresidenten Riek Machar. I løpet av 2013 annonserte han sin interesse av å stille til valg som president og leder av SPLM, det samme gjorde generalsekretær for SPLM, Pagan Amun og John Garangs enke Rebecca. Disse tre ble alle fjernet fra sine poster i stat og parti i juli, og anklaget i tur Salva Kiir for å forsøke å utrydde all intern partiopposisjon, og således sikre seg både ledervervet i SPLM og presidentvervet i nye perioder. Disse tre, og ett titalls andre som har mistet sin posisjon siste halvåret varslet i forkant av urolighetene i desember at de ville holde en felles pressekonferanse. Dette er, kort fortalt, bakgrunnen for det angivelige kuppforsøket i Juba 15. desember.
Akkurat hva som skjedde er ikke så lett å få klarhet i, ettersom mange av de påståtte kuppmakerne, deriblant Machar og Amun, enten har flyktet og oppholder seg på ukjent sted eller er arrestert. Men i kjølvannet av Kiirs erklæring om at man hadde slått ned ett kupp, ser det ut til å ha funnet sted rene massedrap i blant annet Juba og regionhovedstaden Bor. Det synes også som om disse drapene delvis har vært motivert av mistro mellom de to største folkegruppene i Sør-Sudan, dinka og nuer. Salva Kiir, og store deler av SPLA er dinka, mens Machar og hans tilhengere, blant dem soldater fra den tidligere militsen SSDF, og Sudan Peoples Defence Forces (SPDF) er nuer. I Juba har volden gått verst utover byens nuerbefolkning, mens det har kommet rapporter om drap på dinka i blant annet regionene Jonglei (hvor Bor er hovedstad) og Unity, med hovedstaden Bentiu. Bildet er ikke entydig dog, blant SPLMs dissidenter finnes politikere med ulik bakgrunn og identitet. Pagan Amun er for eksempel fra den mindre gruppen shilluk, mens Rebecca Garang er dinka, som sin avdøde mann. Men faren er altså at konflikten mellom Kiir og Machar kan føre til ytterligere vold mellom dinka og nuer, hatet mellom folkegrupper er altså ikke utløsende faktor her, men kan fort antennes, med svært alvorlige følger.
Det er en dimensjon til i dette spillet, og det er oljen. Da Sør-Sudan ble selvstendig fikk politikerne i Juba kontroll over to tredeler av Sudans oljeproduksjon. Men denne eksporteres nordover gjennom Sudan, til en terminal ved Rødehavet. Sudan og Sør-Sudan har siden kranglet om oljeinntektene. I det meste av 2012 sto pumpene i Sør-Sudan stille, noe som selvsagt rammet økonomien svært hardt. Oljen i Sør-Sudan finnes i nuerområder i regionene Unity og Upper Nile. Politikere, deriblant Machar, har ønsket en mer pragmatisk holdning til Khartoum, for å få eksportert oljen, og en større del av inntektene fra oljen. Flere av disse har også blitt fratatt sine poster det siste halvåret. Dette er altså en av de politiske uenighetene som har revet SPLM i stykker innenfra.
Den siste omgangen med uroligheter har igjen ført til stopp i oljeproduksjonen i Unity, og nå er det Kiir som rekker ut en hånd til Sudans leder Omar al-Bashir. Mandag 6. januar ankom han Juba for å snakke om en felles ”vaktstyrke” for oljefeltene i Unity. Dette vil trolig innebære sudanske tropper inn fra nord, noe som vil bety en ny krig i denne allerede hardt prøvede oljerike regionen.
Så hva skjer nå? Massedrap har forekommet før i Sør-Sudan, og det viktigste nå er å hindre at det skjer igjen. Dette har absolutt prioritet for det internasjonale samfunnet, som jo alt var tungt til stede i den unge staten. På lengre sikt er det nødvendig med en politisk reform, både av partiet SPLM og de institusjonene de kontrollerer i Juba. Selv om Riek Machar, og en del av hans allierte, ikke er mors beste barn, har Kiir opptrådt stadig mer autoritært i sin dobbeltrolle som partileder og president. Det er altså viktig at ikke omverdenen, som trekker partene til forhandlingsbordet i Addis Abeba, legger press på begge parter. For urolighetene representerer også en mulighet til å gå videre for Sør-Sudan.
